Untitled - Tomo Trading

ett tre eller grein, sto et nytt i dens sted.
Grimm Varøye, en av Rødskjeggs menn, var så oppslukt av å rydde
kratt og skog at han hadde dravet av fra resten av mennene, og befant
seg plutselig alene. Han merket heller ikke at underkrattet trakk inn
fra sidene og lukket seg bak ham. Varøye ble nærmest ført bort fra de
andre. Da han så ble alene, voknet skogen. Trærne med den lyse barken
og hengende grener trakk nærmere. Varøye enset det ikke, og fortsatte
å hugge.
Plutselig kilte øksen seg fast i kløvflaten til et digert tre og ville
ikke slippe taket. Sakte begynte treets grener å senke seg. Underkrattet
trakk også nærmere og først da han skjønte at det var ingen andre i
nærheten.
- Skogen lever! Han kjente en iling av skrekk nedover ryggraden.
- Hva i Hel ...!
Blant resten av mennene virket alt normalt. De hugget og stablet
stammer og greiner. Så, som på kommando, tok alle en pause. En kort
stillhet fylte luften; og så hørte de skrikene. Rødskjeggs menn stivnet.
Skrikene sluttet like brått som de hadde begynt. Den påfølgende stillheten
ble bare brutt av lyden av raslende løv, knakende trestammer og
vaiende grener. Det var som om skogen fortærte sitt bytte.
Grim Varøye opplevde at trærne flyttet på seg. Lysninger oppstod,
og ble tettet igjen. Grimm Varøye slapp øksen og sverdet og la på
sprang.
Varøye registrerte ikke den lille alven som spratt frem og spente krok
for ham. Han bare kjente at han stupte og fór hodekulls inn i krattet.
Skogen reagerte momentant. Utløpere og røtter kastet seg over ham,
nappet i armer og bein og forsøkte å dra ham videre inn. Han skrek,
tryglet og ba. Den lille alven stoppet opp og betraktet den vettaskremte
Varøye.
- Akk ja, for et menneskebarn, sa den.
Som en hån slapp så skogen taket. Grenene som hadde vaiet og
slått, ble stille. Sakte kunne Varøye krype tilbake gjennom krattet og ut
i skogkanten igjen. Han hadde mistet forstanden. Det kullsvarte håret
var blitt snehvitt. Øynene var matte og en dyrisk jamring var den eneste
lyden han klarte å få frem. Dvergen var forlengst borte.
Da kvelden kom, lød det fremdeles halvhjertede rop og dempede hugg
over Vesterlund. Lysningene var blitt større, trærne færre.
- Var Vesterlund overvunnet?
89