Untitled - Tomo Trading

mot den.
- Klar karer! ropte han.
Da skjøt mennene rygg og drog taktfast i årene. Skipet ga fart, og
ikke mange åretakene etterpå begynte det å fosse rundt baugen. Rødskjegg
hang i styreåren og siktet inn mot stranden.
- Nå! ropte han.
Årene gled på plass samtidig som kjølen på skipet hans kjørte seg
inn i fjæresteinene. De andre to fulgte etter. Stranden de hadde landet
på var både smal og øde og i enden steg en steil klippevegg opp mot
en mur av tettvokst kratt. Det var denne muren av lave trær og tornekratt
som yttergrensen til skogen som het Vesterlund, og som dannet
Ragnareids grense til havet.
- Jeg skal bli konge! hvisket Rasmus idet han hoppet over ripen
og ned i det kalde vannet. Uten å bryte takt fortsatte han oppover
strandbredden. Han gled på noen sleipe rullesteiner, men gjenvant
balansen.
- Kom igjen karer!
Kjartan Kongsvenn var hakk i hel. Begge løp frem til klippen. Bak,
med sverdene trukket, fulgte mennene. Det var ett mål, å innta Ragnareid.
Det Kongsvenn stusset over var at han aldri hadde hørt om et rike
som het Ragnareid, og visste dermed ikke om det noe som kunne plyndres.
For ham virket dette ikke som annet enn en øde strand som hadde
en mørk og truende skog som bakteppe, og ingenting annet. Men nå,
som så mange ganger tidligere, fulgte Rasmus Rødskjeggs føling for
slike ting.
Angrepet var i gang. Banning og kraftige, hese kamprop ga gjenklang
bortover havflaten. For mennene var det slutt på ventingen. Blodsmaken
satt i munnen og lungene verket. Klippeveggen var bare det første
hinderet. Deretter måtte de forsere en urskog av tunge, mektige trær
som var overgrodd med mose. En tung tåkedis lå bortover skogbunnen.
Løvet raslet svakt, avventende, og stillheten var trykkende.
Over dem, på et nytt vinddrag, seilte ørnen.
- Du skal erobre mitt rike, sa stemmen som arbeidet i ørnens
hode.
Sverdet dirret mellom Rødskjeggs hender. I mektige svøp føyste
han «Blodhiger» gjennom krattet. Tornene sto som pigger på buskene
var kraftige og sylspisse. Bak sto skogen mørk og truende.
- Helvetes kratt! mumlet Hamrekors.
87