Untitled - Tomo Trading

land eller han kunne holde stø kurs. Rødskjegg, på grunn av metallsplinten
som viste retning, valgte det siste. Det kunne, tross alt,
være andre som hadde fått den samme tanken, å erobre Ragnareid,
og han ville være alene om det. Det som var et innfall, begynte å
bli en besettelse.
- Merkelig, tenkte han.
Aldri tidligere hadde Rødskjegg villet noe så hardt som dette.
Skulle han innta Ragnareid kunne han ikke gjøre det alene.
Tåken hadde trukket så langt inn at den la seg rundt skipene.
Havet lå speilblankt og den lille brisen forsvant. De eneste lydene
kom fra tauverket som holdt riggen, og som slo mot masten.
- Så stille. Ikke engang lyden av sjøfugl, tenkte Rødskjegg.
- Frem med årene, Kjartan, sa Rødskjegg og klappet seg på
brystet. Det var en refleks, for å forvisse seg om at den fiskeformede
metallsplinten var trygt forvart innenfor koften. De måtte holde
fremdriften og det var umulig å vite hvor lenge tåken ville vare.
- Ragnareid, hvisket en stemme i det fjerne.
Tåken ble tykkere - stillheten mer intens.
Rasmus opplevde at alt virket så rent og fint, nesten jomfruelig.
Det var en av de få gangene han fikk kontakt med sitt indre. Da
opplevde han fred og et øyeblikk av sannhet.
En ting er å dø, men hvilken del av legemet var det som møtte i
Valhall? tenkte han.
Spørsmålet hadde plaget ham lenge.
Kunne det være den del av kroppen som Kvitekrists følgeskare
kalte sjel? spurte han seg videre.
- Sjel, sa han. Han smakte på ordet, og likte det. Det forklarte så
mye.
Og utenfor var det andre krefter som var i bevegelse. Tåkehavet
murret av stemmer. Ekko etter ekko, som en hul hvisking, ble båret
fra perle til dråpe langs de duggvåte veggene.
- Ragnareid, gjentok stemmen.
Over ham, og på alle kanter, var det andre stemmer som var satt
i bevegelse. Noen kom fra Åsgård mens andre fra Gråviddas indre.
En ting var sikkert, og det var at Rasmus Rødskjegg ikke var alene
i verden.
- Du kan ikke tillate det, Odin, hvisket en stemme, som var både
84