Untitled - Tomo Trading

dradt inn i et mørke og inn i en verden som ikke var.
- Eldgjær!? ropte han.
- Jeg er din skjebne, svarte hun.
Deretter gled Rasmus ned i en tung og urolig søvn. Atter en gang
var han tilbake på en eng der han og Kjartan bandt sin tro til hverandre,
og til den første hemmeligheten der han ble holdt utenfor.
Neste morgen, i grålysningen, var Rødskjegg oppe og uthvilt. I tillegg
var han var både kampklar og villig. Med faste skritt gikk han
bort til mennene.
- Opp, brølte han. Han måtte komme seg nordover, og det kvikt.
Bare noen få av mennene rørte på seg. Så gikk han bort til Kongsvenn
og ga ham et spark.
- Opp.
Rødskjegg stirret utover leiren.
- Ned til båtene! brølte han videre.
Mennene kom seg opp og beveget seg nedover mot viken. Bare
Hamrekors lå igjen, ubevegelig.
- Ombord med ham også, freste Rødskjegg. To menn grep tak i
Jostein Hamrekors og slepte ham nedover mot langskipene.
Da det siste av de tre langskipene rettet opp kursen og stevnet ut fra
Tjernvik, kastet Rødskjegg et siste blikk mot land. Det festet seg ved
omrisset av en mannsperson. Nesten som i en luftspeiling sto han
der. Høy, rank, kledd i hvitt. I morgendisen kunne ikke Rødskjegg
være sikker på om han i virkeligheten så noe som helst. Likevel
syntes han at mannens øyne glødet med et hvitt, blendende lys. Så
var han borte, oppslukt av morgendisen. Rødskjegg ristet på hodet.
Det forundret ham, men han hadde andre ting å tenke på. Ordet
Ragnareid hadde ikke sluppet taket, og han skulle mot nord. Over
dem, høyt oppe, lå en ørn på vinden.
I baugen på det fremste av skipene, sto Rødskjegg. Han kikket
opp og så ørnen. Var det noe som gjorde ham betatt, var det synet
av en diger ørn på glideflukt. Det var noe eget ved det.
- Hvilken frihet, tenkte Rødskjegg.
Ørnen, som var over den, holdt seg nærmest i ro der den svevde
mellom ham og solen. Foran baugen, som en formørkning i vannet,
82