Untitled - Tomo Trading

hverken drøftelser eller planlegging. Han brydde seg om en ting, og
det var hvor mye han fikk ut av det. Da de hadde landligge, hadde
han det med å drikke seg full; og nå var han så full at han så dobbelt.
Han hadde stilt seg opp i utkanten og med hodet på skakk, og
betraktet Rasmus Rødskjegg. Øynene var sløve og han var heller
ikke helt stø. Han støttet seg til en langskaftet stridsøks, som var det
som hindret ham i å falle overende.
- Hvorfor ikke, tenkte Hamrekors og løftet den langskaftede
stridsøksen. Han fikk den opp i skulderhøyde og så tok han et skritt
frem. Kjartan Kongsvenn hadde holdt et skarpt øye med mannen,
og reiste seg. Han kjente Jostein for godt til at han ville tillate at han
kom på kloss hold.
Rasmus hørte ikke skrittene, men han sanset faren.
- Pass deg, Rasmus! ropte Kjartan idet Hamrekors løftet øksen.
Advarselen kom samtidig med at Kjartan kastet seg mot Rødskjegg
for å få ham unna, men Rødskjegg var allerede oppmerksom
på faren. Han hev seg rundt og trakk det lange sverdet som hang i
beltet. Så sto han klar.
Rødskjegg stirret Hamrekors kaldt inn i øynene. Mannen var
ikke bare full, han var gal.
- ... denne ventingen! tenkte Rasmus Rødskjegg.
De skulle hjem, og Rødskjegg hadde ikke et hjem å dra til. Verre
var det at mennene kjedet seg. Etter to år i Vesterled var også de blitt
lei. Landligge var alltid slik; kaldt, rått og preget av oppbruddsstemning.
Hamrekors tok nok et truende skritt mot Rødskjegg.
- Ikke nå, Jostein! freste Rasmus.
De kalde øynene brant og de veldige armene hang avventende,
nesten avslappet. En eneste bevegelse, og Rødskjegg ville gi ham et
drepende hugg. Hamrekors visste at han hadde gått for langt. Han
hadde fått en advarsel og han hadde heller ikke mot nok til å fullføre
et angrep på høvdingen.
- Greit, Rasmus, mumlet han. Så snudde han på helen og ravet
tilbake til leiren.
Rødskjegg så etter ham. Hamrekors var en mann som ikke skydde
et noe som helst. Han var rå, likte følelsen av smerte og var gjennomsyret
vond.
76