Untitled - Tomo Trading

Slik fortsatte de innover mot land. De red opp på en dønning,
skar på langs av bølgekammen, og gled forsiktig ned på den andre
siden. Deretter løftet de seg opp på en ny bølgekam, og red opp og
over atter en ny dønning.
For mennene var det å seilte på tvers av sjøene slitsomt. De måtte
sette sjøbein hver gang en bølge avløste den forrige. Hele kroppen
måtte fjære for å leve med fartøyet som hevet og senket seg. til tider
så det ut som om en bølge ville bryte nedover de små farkostene,
men det skjedde ikke.
Det store råseilet presset båten ned i sjøen, slik at det lå støtt.
Likevel gjorde slingringen at hver måtte, til stadighet, skifte stilling.
Var det ikke kroppen, var det føtterne, alltid oppreist. Det var
anstrengende å holde balansen på den måten.
I tillegg hadde de seilt seg vill.
Derfor var det spesielt kjærkommet at Tjernvik hadde åpnet seg
foran dem, som en lun havn, og at båtene hadde seilt uskadd inn
mellom brenning og skjær.
- Her har vi aldri tidligere vært, sa Kjartan Kongsvenn til seg
selv.
- Jeg aner faktisk ikke hvor vi er, sa Rasmus til seg selv og konstaterte
at de var blitt drevet mot vest, og det ganske kraftig.
Vinden hadde kommet inn fra nord. Den var kald, og det var
lite ly å hente. Hver gang båten hadde gravd seg ned i havet, hadde
vindbåren sjø pisket opp og over det lille som var av fribord, og
gjort alt enda mer surt og grått for mennene.
Rasmus Rødskjegg, som førte den fremste av båtene, var dyvåt
til langt innpå skinnet. Kulde var noe han forsto, men ikke hadde
anledning til å ense. Det sto ikke bedre til med de andre.
Nå, da skipene lå fortøyd i en lun vik, og mennene hadde gått i land,
var alt glemt. De første de hadde gjort, var å samle ved. Deretter
hadde de tent store bål, og så vridd av seg klærene.
De hang til tørk.
Samtidig diskuterte Rasmus og Kjartan både hvor de var, og hva
de nå skulle gjøre.
Også de var nummen av kulde.
Rasmus, for sin del, var trøtt og lei av å reise i Vesterled, og ønsket
74