Untitled - Tomo Trading

En gang tidligere var Zorks rike blitt truet, og dengang var det
Rintzglir som hadde utfordret ham. Hun hadde ikke klart å innta
inngangen til Hel, men hun hadde vunnet sitt herredømme over
Gråvidda.
Tåkeskaret var blitt et slags ingenmannsland.
Dengang hadde de som bodde i Østvikyr fått en seg en beskytter,
i Rintzglir, og Zork fryktet at han atter en gang ville tape.
Hel var ikke bare ett fysisk sted, men en slags undergrunn. Det
besto av en hel serie ganger og underjordiske huler, der de innerste
ga den største pine. Dengang, da han tapte sin krig mot Rintzglir,
var Zork blitt tvunget til å trekke enda lengre ned, og helt inn mot
den første av portalen inn til Hels til riket.
Dette var det nærmeste han kunne komme uten selv å tre inn
blant de døde.
Nå var en ny trussel i emning.
For Zork kunne nærværet av en av Åsgårds egne kunne bare
forpurre hans planer om å gjenerobre en liten del av den verden han
hadde tapt til Rintzglir.
Noe større ønske hadde han ikke. Hans hverdag var allerede blitt
alt annet enn holdbar.
Loke sanset at både Rintzglir og Zork hadde oppdaget hans nærvær,
og at de ville gjøre hva som helst for å stoppe ham. Loke var, tross
alt, en inntrenger og de var utrygge på hvor mektig han var.
Han kjente godt til fiendskapet lenge hadde hersket mellom Zork
og Rintzglir, noe som gjorde at han hadde lite å frykte fra den kant.
Han hadde sin alliert i vinden, og han kunne påkalle den.
Det Loke nå hadde gjort, var å få vinden til å legge seg som en
vokter over hav og land, og den ville besørge at ingen fikk nærme
seg Ragnareid. Etthvert seil ville bli drevet bort, og på den måte
ville det lille riket være avsondret for alltid.
Men, dersom Zork og Rintzglir gjørde felles sak, ville Loke få
et problem med å holde vinden i sitt favnetak, og dermed ville han
også få problemer med bygge sitt rike på jorden.
- Vi skal nok kjempe vårt slag, men jeg skal bestemme hvor og
når, sa Loke til seg selv da det ikke var sikkert at hans trollkraft ville
72