Untitled - Tomo Trading

et område som var skåret ut av Ragnareid. Der var her Hels varme
trakk opp til jordens overflate, og det kom som varme gufs som
sivet innover Tåkeskaret og opp mot Gråvidda. Hels evigvarende
ild ble forvandlet til damp som igjen sivet opp gjennom sprekker og
underjordiske gangveier. Til slutt la det seg som et slør over stedet
der Hel hadde sin innfallsport.
Stedet som het Tåkeskaret var ikke den eneste inngangen. Men,
i akkurat denne inngangen regjerte det en skapning som het Zork.
Zork var blant jordens utstøtte. Han kom opprinnelig fra Vesterlunds
dype skoger, men ble tvunget ut i landflyktighet.
Nå levde han av å fortære sjeler på vei til Hel. Han sugde til seg
det siste av deres livskraft, og det var dette som holdt ham i live.
Sjelene som vandret ned til Hel gjennom Tåkeskaret var ikke som
vanlige skjeler. De tilhørte menn som ikke bare hadde vært feige i
sitt liv på jorden, men var onde i tillegg.
De var utarmet og magre.
Derfor, får å få nok styrke måtte Zork, av og til, vandre ut på
jordens overflate for å spe på med en vanlig sjel eller to.
Sjelen til et levende menneske var saftig og mere næringsrik enn
sjelene til dem som allerede var døde.
Akkurat den kvelden, da han kom opp fra dypet som var hans
domene under jorden, kastet han et nervøst blikk oppover mot Tåkeskaret.
- Jeg liker det ikke, freste han. Også han følte nærværet av den
nattlige gjesten.
En tilfeldigvis hadde dødd et øyeblikk i forveien og var på vei
til Hel måtte passere akkurat det punkt som ble voktet av Zork.
Instinktivt kastet Zork seg over den, og fortærte den.
Den var nærmest tom for livskraft, og det å fortære den ga bare
en mager trøst.
- Jeg blir ikke mett av dette, tenkte Zork.
Det at han sto overfor en trussel utenfra, gjorde at Zork innså at
det han trengte var friske sjeler, som han av og til hentet fra Østvikyr.
Men med ørnen godt plantet i Tåkeskaret, våget han seg ikke opp
og ut. Skulle han bygge seg sterk, måtte han vente.
- Den ørnen ønsker å herske over mitt rike, freste Zork og trakk
seg tilbake, enda lenger inn mot inngangen til Hel.
71