Untitled - Tomo Trading

varte ikke lyset lenge nok.
Samtidig med at lynet skar over himmelen, skvatt to røyskatter
til. Det var ikke første gangen de hadde sett et slikt lyn, og de visste
å frykte det. Raskt karret de seg innunder noen steinblokker og
der ble de. Skrekkslagne slo hjertene deres i et forrykende tempo,
og de lyttet nå bare til stillheten utenfor hiet, og de visste at natten
ville fylles av nye lyder.
De likte seg ikke.
Det som fulgte var lyden av piskende vingeslag, og dette var
lyden de fyktet mest. For både hauk og ugle var lyden av piskende
vingeslag det som gjorde dem til å kjenne. Denne lyden var annerledes.
Var det en lyd røyskattene følte de haddde grunn til å frykte,
var det denne. Vingeslagene tilhørte en diger ørn.
Flere ganger tidligere hadde den digre ørnen landet rett foran
hiet. Nå var den der igjen. Den sto med hodet hevet høyt, og speidet
først nedover, så oppover skarets glattpolerte vegger. Hvor den kom
fra visste ikke røyskattene.
Vanligvis, etter et slikt lynnedslag, kunne en høre en slags sprakende
lyd som sakte men sikkert forsvant bortover himmelhvelvingen.
Denne blir så etterfulgt av lyden av rullende torden, og denne
rumler bortover mot en enda mer fjern horisont.
Når det gjaldt akkurat dette lysglimtet var det ingen lyd, hverken
av sprakende lyn eller av rullende torden.
Ørnen, som hadde brettet til seg de store vingene, sto rett opp
og ned og speidet nedover dalføret. Den forsøkte å se inn i mørket,
men natten var for tett. Om noen hadde hatt sett nærmere etter ville
de ha oppdage at glimtet i ørnens øyne ikke var av jorden. I øynenes
dybde brant det et kritthvitt lys, og var at sikkert tegn på at ørnen
heller var en av gudene.
Da ørnen hadde lyttet seg ferdig, slo den seg til ro, trygg på at
ingen hadde sett den.
For røyskattene gjaldt det nå å gjøre seg så små som mulig. Derfor
lå de urørlige, klemt mot bakken.
Ørnen var guden Loke, og han var i ferd med å avlegge jorden
et besøk.
Det var ikke så ofte at en av Åsgårds egne forlot sitt rike, krysset
66