Untitled - Tomo Trading

Det var noen andre som også hadde innsett at Midgard ikke var
flatt, og det var Jotene.
Derfor, for siste gang, gikk Loke til Odin og i et forsøk på å
overbevise ham om at jorden var en rund kule som hang i universet,
at den ikke var flat, og at Jotnene hadde allerede begynt å planlegge
Æsenes undergang.
Odin bare så kaldt og foraktlig på Loke.
- Hva er det du skal ha meg til å tro? var det eneste spørsmålet
han stilte.
Derfor valgte Loke å vendte tilbake.
Loke kunne ikke krysse Biforst bro på vanlig sett, da den ble
voktet av Heimdall, og at Gjallarhornet ville lyde over hele Åsgård,
dersom han ble oppdaget, og han ville bli stoppet.
Derfor hadde han funnet sin egen måte å komme seg frem og
tilbake til jorden på. Valget hadde falt på Faldnir, et avsidesliggende
skar som lå ved foten av Gråvidda.
Denne natt, som så mange andre netter tidligere, flerret et gulgrønt
lyn over nattehimmelen. Mørket ble revet sunder og sammen
og, i et brøkdel av et sekund, lå natten badet i blendende hvitt. Så
var lysglimtet borte. Natten den etterlot var mer enn belgmørk.
Det lysglimtet hadde gjort, var å kaste dype skygger innover i en
ufremkommelig del av landet, og så å lyst opp hele Faldnir. Herfra
skar lyset videre inn i en kløft som lå ved grensen til Gråvidda; og
landet der troll og heks regjerte.
Stedet het Tåkeskaret.
Lyset fra lynet gjorde at hver vanndråpe som rant nedover den
bratte fjellsiden fikk en egen glød. Regnbuens farveprakt ble brent
inn i den tynne hinnen som holdt vanndråpen samlet, og så ble den
sprengt ut igjen, for å gløde videre. Gløden kastet en sølvgrå skiin
oppover fjellsiden som så flerret lynet videre. Det lyset viste var et
stupbratt fjell i gråsort stein. En og annen gresstust vokste hist og
her og ett og annet forkrøblet gran eller dvergbjørk hadde klart å
klamre seg fast i det glisne fjellet. Det var omtrentlig det som var
av grønt.
I den samme brøkdelen av et sekund ble en verden der trolldom
rådet grunnen gjort synlig. For dem som tvilte på at slike steder
eksisterte, gikk det for fort til at de ville klare å oppdage det. Til det
65