Untitled - Tomo Trading

det gikk opp for henne at Lokeson ikke hadde sagt et eneste ord. Han
hadde snakket til henne, men at ordene gikk direkte inn til henne. Det
hun også hadde forstått var at mannen var vindens vokter, og at han
kjente hennes innerste tanker og følelser.
Frykten hun nærte for Rigor Svarte var med ett borte, og for første
gang på mange år, følte hun seg trygg. Hun visste også, med sikkerhet,
at mannen som het Lokeson ville holde sin hånd over henne.
Nå, da han atter en gang var alene, fryktet Karl fra Reivik for sitt liv.
Det hadde vært for mye besøk, og alt på en gang. Nå oppdaget han
at ytterligere en gjeng ryttere som hadde funnet veien opp til det lille
tunet.
Nå fryktet han det verste.
Han fant frem hakken sin, da det var det eneste våpenet han hadde,
og stilte seg opp bak døren.
Natten utenfor var svært så svart.
- Hvem går! sa han høyt inne fra det lille huset.
Det kom ikke svar. Den eneste lyden han hørte var den fra vinden
som suste gjennom de skrinne gresstustene ute på tunet og lyden fra
hestene som skrapte hovene mot bakken. Også de følte uro.
- Forsvinn, for dere har intet her å bestille! ropte han.
Så hørte han de faste skrittene av en hest som spaserte rett opp til
døren til det lille huset.
- Karl fra Reivik?
- Ja!
- Du vet hvem jeg er?
Karl fra Reivik gjenkjente stemmen med en eneste gang. Hvordan
kunne Rigor Svarte vite at han fortsatt var i live?
- Vet du hvem jeg er? gjentok stemmen.
- Konge over Ragnareid, klarte Karl fra Reivik å få frem.
- Og hvorfor er jeg her? spurte han.
Karl fra Reivik forsto at det måtte være Eldgjær han jaktet etter.
- Det er ingenting å hente her, konge.
- Det var ikke det jeg spurte om, sa Svarte.
- Svaret blir det samme.
Rigor Svarte sporet hesten og presset den frem mot døren på det
lille huset, hevet en fot, og sparket den inn. Deretter langet han ut en
hånd, grep tak i Karl fra Reivik etter brystet, bøyde han seg og stirret
ham inn i øynene.
60