Untitled - Tomo Trading

senket grenene sine og krattet ble tettere.
Rigor Svarte følte et ubehag, og snudde.
- Det var noe ved skogen han ikke forsto.
Det var først da de snudde og red tilbake og ut på jordene som krinset
Ragnareid at han kjente at knuten han hadde i mellomgulvet løsnet.
Plutselig visste han ikke hvor han skulle begynne å lete.
Så kom han til å tenke på det lille tunet ute mot havet, der han hadde
hentet henne.
- Om jeg var henne, er det der jeg ville ha reist, sa Svarte idet de red
opp på den første åsryggen som førte inn i Reifjellene og satte kursen
mot det lille tunet ute mot havet. Mennene red to skritt bak. De var
kledd i brynje og bevæpnet med sverd.
- Du tror vel ikke at han overlevde, sa den ene, og siktet til at Karl
fra Reivik forlengst burde ha vært død.
- Vi skal finne ut, sa Svarte.
- Og om han lever?
- Da får han slutte med det, sa Rigor Svarte og et kaldt smil krysset
leppene hans.
De to ledsagerne hans hadde hørt de ordene før.
Tidligere, i en drøm, hadde Karl fra Reivik hatt et syn av en kvinne
som red inne blant de trange dalene som førte opp til garden hans. Da
Eldgjær plutselig dukket opp, ble han redd.
Mannen i hvitt hadde også dukket opp fra intet, og det var plutselig
blitt folksomt på det lille tunet.
Dette varslet ikke godt, var det eneste Karl fra Reivik visste.
Mannen som het Lokeson hadde befalt Eldgjær å dra tilbake veien
hvorfra hun kom, tilbake til Ragnareid.
- Jeg skal holde min hånd over deg, hadde han sagt.
- Jeg kan ikke. Min onkel.
- Han trenger du ikke frykte.
Det kom nesten som en befaling, og også Karl fra Reivik forsto at
denne mannen ikke var et menneske, at han heller var en av gudene.
- Hvem er du? hadde Eldgjær spurt.
- Den som hvisker til vinden, hadde Lokeson svart.
Uten et ord hadde hesten snudd og begynt på den lange turen tilbake
til Ragnareid.
Eldgjær skulle hjem.
Det var først da hun var kommet et godt stykke ned i dalførene at
59