Untitled - Tomo Trading

Nesten i samme øyeblikk løftet Karl fra Reivik på hodet, kjørte han
spittet ned i jorden igjen, og lot sitt blikk møtte hennes.
- Hva er det du vil? spurte han nesten foraktelig.
Eldgjær så på ham og forsto plutselig ingenting. Hardheten i øynene
hans skremte henne. Hvorfor tok han imot henne på denne måten.
- Jeg er tilbake, sa hun.
Et smil brøt så vidt inn i Karl fra Reiviks munnviker, men så forsvant
det. Atter en gang var ansiktet som hugget i stein. Inne i ham raste
spørsmålene og fantasibildene. Atter en gang så han for seg sin egen
død, og at det var Rigor Svarte som hang i den andre enden av sverdet.
Han fryktet for sitt liv.
- Hva med kongen ...? klarte han å si.
- Jeg vil helst ikke si noe mer, sa hun.
Karl fra Reivik formelig stivnet og sto urørlig.
Eldgjær bare nikket. Hun kunne se at Karl fra Reivik var redd.
- Du må fortelle henne det, sa den magre mannen som hittil ikke
hadde gjort noe annet enn å ønske henne velkommen.
- Fortelle hva?
- Sannheten, sa mannen.
Neste morgen, i grålysningen, sto en forsmådd, forbannet og nyvasket
Rigor Svarte i utsiktståret som steg opp fra midten på festningen
og speidet utover Ragnareid. Han kunne se hverken hest eller rytter.
Deretter gikk han resolutt ned i tronsalen, spasserte frem og tilbake, og
forbannet alt som heter kvinner.
Han forbannet også Kong Reit for å ha fostret en så umulig datter.
Han skulle ta opp jakten, og denne gang skulle han ikke være hverken
nybadet eller forståelsesfull. Hun skulle få kjenne det mannfolk han
egentlig var.
Like resolutt fikk han salet en hest, og sammen med to av sine
trofaste menn red han ut, på jakt etter Eldgjær.
Det var ikke vanskelig å følge sporet etter Eldgjær. Han så at hun
hadde ridd rundt på baksiden av festningen og så satt kursen i retning
Vesterlund. Det var heller ikke vanskelig å følge sporene over jordene
rundt festningen, og deretter inn i skogen.
Der stanset imidlertid sporene.
Inne i skogen grodde det frem skygger som ga den liv. Rigor Svarte
forsøkte å forsere krattet, men skogen ville ikke slippe ham igjennom.
Han forsøkte å ri rundt, men innnså at det var en umulighet. Trærene
58