Untitled - Tomo Trading

Til slutt, på den fjerde dagen, førte Stjerni henne opp et skar og
videre opp mot et lite tun, som var mer en steinrøys enn et tun. Ute på
jordet, foran et lite hus, sto det en bonde.
Hesten stanset.
Bonden sto og snakket til en høy, rank og mager mann som var
kledd i hvitt. Til og med fra den avstanden syntes hun at det var noe
overjordisk over ham. Hun kunne ikke se ansiktet på grunn av at det
var skult av en hette, men hun kunne faktisk se at det brant et hvitt skiin
i øynene hans. Ellers var ansiktet til mannen som en stor skygge.
Så snudde bonden seg og stirret direkte på Eldgjær. På tross av at
mannen var avmagret, hadde dype og stygge arr i anskitet, gjenkjente
hun ham umiddelbart.
- Pappa! ropte hun.
Først da klikket ting på plass, og Eldgjær dro kjensel på stedet.
Mannen var Karl fra Reivik, som hun alltid hadde sett på som sin
far. Noen andre likhetstrekk var det ikke, men når det gjaldt familie,
hadde hun ingen andre.
Idet Eldgjær red nærmere snudde Karl fra Reivik seg bort.
Mannen i hvitt, som hadde stått og snakket med Karl fra Reivik, tok
ett skritt tilbake og hun formelig følte at han smilte til henne.
- Velkommen, Eldgjær, sa han.
Karl fra Reivik, på sin side, var en sta og egenrådig mann, og han
evnet ikke å vise følelser. Han gjenkjente Eldgjær med en eneste gang,
men ville ikke gi det til kjenne.
Eldgjær forsto ikke noe av dette. Hun bare kjente at det jublet i
henne over å finne ham i live.
Hun slapp å spore hesten, for den red opp og ut på det lille tunet av
seg selv.
Karl fra Reivik lot fortsatt som om han ikke kjente henne. Han løftet
på hodet, skygget for øynene og lente seg på hakken. Deretter bøyde
han seg, for å fortsatte med sitt arbeide, å bryte stein.
Eldgjær red frem, stanset hesten på god avstand, og satte seg til å
vente.
- Pappa? gjentok hun.
Karl fra Reivik enset henne ikke. Med blikket mot jorden fortsatte
å bryte stein.
Eldgjær satt og hesten, som formelig kjente spenningen som vokste
frem mellom folkene som var rundt den, var begynt å bli urolig.
Han kan ikke holde på slik i en evighet, tenkte hun.
57