Untitled - Tomo Trading

den.
- Stille, sa hun mens hun tredde på seletøyet, la salen på ryggen og
festet den.
Deretter steg hun til hest.
- Må du stue i din egen grådighet, tenkte hun, og kjente hvordan
vemmelsen over mannen skyllet over henne. Inne i seg visste at hun
at, en dag, ville hun få sin hevn.
Med sakte og rolige bevegelser, i et nesten lydløst gange, gikk
Stjarni over gårdsplassen. Uten å se seg hverken til høyre eller venstre,
fortsatte den fortsatte mot porten og over hengebroen. Deretter, fortsatt
like rolig, dreide den av for å komme på baksiden av festningen.
Det var natt, og vanskelig å se.
Eldgjær visste ikke hva hun skulle gjøre, annet enn å rømme. Hun
visste ikke hvilken vei kun skulle dra, eller hva som var lurt.
Hun overlot styringen til Stjarni.
Den følte at den skulle mot nord, men red mot vest. Etter å ha kommet
rundt på baksiden av festningen, satte den opp farten og styrte mot
utkanten av Vesterlund. Den førte henne videre inn i det først skogholtet,
for at de ikke skulle oppdages.
Det var så mørkt at da Eldgjær løftet en hånd opp foran ansiktet,
kunne hun ikke se et noe som helst.
Hesten, som oppførte seg som om den visste at Eldgjær var på flukt.
gjorde sitt for å skape avstand. Den måtte komme seg så langt bort som
mulig.
Eldgjær kjente landskapet rundt Ragnareid, men i mørket hjalp det
lite. Dessuten var hennes kunnskap begrenset til de få stiene som førte
inn i Vesterlund, men der stoppet det.
Stjarni hadde et helt annet sett med kunnskaper, og nå var tiden inne
for at den kunne bruke de.
Hva Eldgjær ikke kunne vite var at Stjarni snakket til skogen og at
skogen snakket tilbake. Det handlet om å finne vei og om ikke å tråkke
forkjært.
Det å ikke bli sett så den som sin fremste oppgave.
Eldgjær, på sin side, hadde ikke annet valg enn å hengi seg til hestens
sanser.
Stjernir hadde ikke før satt foten innenfor Vesterlunds grenser, enn
at en mur med tett kratt reiste seg foran den, som for å hindre at den
slapp igjennom.
Hesten stanset.
55