Untitled - Tomo Trading

høykant. På den ene var navnet «Riff» hugget inn i stein, og på den
andre sto det «Ida».
Karl fra Reivik var alene, men ikke helt. Han hadde fått en ny
hund.
- Med Frøyas vilje, tenkte han da morgensolen brøt horisonten.
Etter at Rigor Svarte hadde spiddet ham til bakken og satt fyr på
det lille huset, var han blitt etterlatt for død. Det var Riff, den gamle
gardshunden hans, som hadde klart å slepe ham til døren, vekke ham
til et slags live og hjulpet ham utenfor. Der, midt på tunet hadde han
ligget halvis bevisstløs i flere dager. Om natten, da det var kaldt, hadde
hunden lagt seg inntil sin herre, og gitt av det lille den hadde av varme.
Sakte hadde kreftene vendt tilbake.
Nå var den lille jordflekken og huset ute mot havet alt som var tilbake.
Ute på tunet lå det en annen hund, som var sort, men gråsprengt
i pelsen. Også den het Riff, og var blitt gammel. For Karl fra Reivik
hadde sårene leget seg, men etterlatt store og dype arr. Flere sener var
blitt revet over og Reivik hadde problemer med å stå oppreist.
Likevel fikk han hevet hakken over hodet og å la den falle mot
jorden. Han klarte til og med å legge krefter bak slaget.
- Bryt din jævla jord, sa han til seg selv for hvert slag.
Seks år virket som en evighet. Avlinger ble bare mindre og mindre,
og han måtte stadig bryte mer og mer land for å få nok. De få sauene
som beitet i de karrige fjellene, var også magre.
Han var en bitter mann.
- Ved Lokes harme! sa han idet han samlet en klyse i munnvikene
og spyttet i hendene.
Raseriet kokte til overflaten og han grep hardere om skaftet på
hakken. På ny løftet han den over holdet og slapp den. Denne gangen
begravde den seg helt til skaftet.
- Trassig er jorden ..., ordene lød som en melodi i hans indre. Det
skulle bli avlinger også til denne vinteren. Han hadde fått frem nok
gress til at han kunne tørke høy og få såkorn. Jorden skulle gi det den
klarte.
Han levde med et hat, og ventet bare på dagen der han kunne hevne
seg.
Han våget ikke å innrømme overfor seg selv at han var feig.
Det var først da solen var kommet opp på himmelen at Reivik
stoppet. Han så på de harde hendene. Deretter kastet han et blikk mot
himmelen og syntes at gudene kunne ha vist større nåde.
50