Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
og formelig gled bortover skogbunnen. Ikke en eneste lyd kunne høres. Han studerte hvert tre, hver busk og tue. Også hørselen var i helspenn. Det eneste han trengte var en bevegelse eller lyd for å lokalisere henne. Skogen ble dypere. Kronene på løvtrærene ble fyldigere og skyggene de kastet lengre. Skogbunnen var dekket av mose løv, og Rasmus var som en lydløs skygge der han beveget seg fremover. Til venstre for seg oppdaget han en lysning, og han beveget seg mot den. Da han kom nærmere så han at det ikke var annet enn en steil fjellvegg som var badet i sollys. Den sto der, naken og grå, noe som gjorde at den var nesten usynlig. Rasmus og Kjartan hadde lekt i skogen mange ganger, og han husket hverken fjellet eller den mørke sprekken som sto som et arr i den ellers så slette fjellsiden. - Er det noen her? ropte han, og gikk nærmere. Jo nærmere han kom, desto mer åpnet sprekken seg. - Der er du! sa han, uten å ha sett et noe som helst. Med forsiktige skritt nærmet han seg fjellsprekken som viste seg å være en hule. Heller ikke hulen kunne han huske. Han stakk hodet inn og ble møtt av en kald gufs av muggen, fuktig luft. - Hallo! ropte han. Stemmen slo frem og tilbake mellom fjellveggene, og ble forsterket. Den sang i sitt eget ekko. - Dette er som å rope ned i en brønn, tenkte han. Rasmus tok et nytt, forsiktig skritt inn i hulen. Jorden var hardpakket og tørr. Han stoppet, satte seg på huk og studerte bakken. Det var synlige avtrykk etter små føtter, og de måtte tilhøre kvinnen. - Nå har jeg deg, tenkte han. Rasmus reiste seg og fortsatte inn i hulen. Han gikk lydløst frem. Lyset ble også mindre. - Skulle ønske at du var her, Kjartan, tenkte han og visste at han holdt på å gjøre noe dumt. Mørket ble dypere og til slutt ble det belgmørkt. Han hadde et godt nattesyn, men akkurat her hjalp det så lite. Han hadde subbet med seg en håndfull småstein, og kastet dem foran seg, en etter en, og lyttet til at de traff bakken. Samtidig 44
akte han ut en hånd, berørte fjellveggen, for å forsikre seg om retningen. Han begynte også å lure på om noen holdt ham for narr. Tanken hadde ikke før slått ham enn at Rasmus kjente en svak lukt av røyk, den særegne lukten av einer som brant. Han så også et flimmer av lys lengre fremme. - Kom Rasmus, sa en kvinnelig stemme. Der og da visste Rasmus at han holdt på å gjøre noe dumt, men at han samtidig måtte være modig. Han hadde en gnagende følelse av at noe ikke var som det burde være. - Hvem er der? spurte han. Han lurte også på hva en kvinne ville med å lokke ham dypt inn i en hule som denne? Han bestemte seg for å snu. - Kom, Rasmus, gjentok hun. Han klarte ikke å snu. Det var noe som holdt ham. Han fortsatte, og oppdaget at hulen åpnet seg i en større, tussmørk hvelving. Det eneste lyset kom fra det rødlig skjær av et lite bål midt i hulen. Rasmus bråstanset. Pupillene utvidet seg slik at de kunne fange inn det lille lyset som var. Han kikket samtidig rundt for å se om han kunne se henne. Der, i det mørkeste hjørnet, sto hun, vendt mot ham. - Hei, sa han. Rasmus følte at hun smilte. Samtidig fløte han en kraft som strømmet mot ham. Den arbeidet med å få tak i ham, å vinne kontroll. - Dette er ikke noe menneske, tenkte Rasmus, og så plutselig for seg at hun ville forvandles til hulder eller heks, og drepe ham. Han forsøkte å rygge, men det var for sent. Han var allerede i hennes favn. - Kom nærmere, Rasmus, sa hun. Rasmus ble tung. Mellomgulvet vrengte seg og han gispet etter luft. Han måtte anstrenge seg for å ta et usikkert skritt frem på gulvet. Han ville si noe, men hadde ikke ord. - Hvem er du? klarte han å spørre. Det gikk opp for ham at hun hadde ropt på ham og at hun kjente navnet hans! 45
- Page 2 and 3: 2 Gråvidda Østvikyr Reifjellene R
- Page 4 and 5: Sammendrag Dette er en “Fantasy
- Page 6 and 7: Fra avstand så det ut som om festn
- Page 8 and 9: til ham. Deretter klatret også han
- Page 10 and 11: det var vanskeligst å finne svar p
- Page 12 and 13: fossefall. - For et guds forlatt st
- Page 14 and 15: - Kom! sa Garp og egget hesten frem
- Page 16 and 17: 16 Kapittel 2 Dronning Miriam Hele
- Page 18 and 19: Ingen hadde sett noe som helst, og
- Page 20 and 21: - Det er derfor de kaller det for T
- Page 22 and 23: Hun så på hendene sine. Det enest
- Page 24 and 25: sjøveien, for det hadde Rigor Svar
- Page 26 and 27: hånden for å skygge for dem og f
- Page 28 and 29: hennes. - Pappa, ropte hun stille.
- Page 30 and 31: Slik opplevde han at hver stjere in
- Page 32 and 33: lå innenfor, tilhørte heksedømme
- Page 34 and 35: gulvet, men Riff karret seg bort ti
- Page 36 and 37: der i Vesterled å gjøre. Begge ø
- Page 38 and 39: Han ville bli Rigor Svartes baneman
- Page 40 and 41: - Dagen vil komme, sa Ægir. Eldgj
- Page 42 and 43: helt inne, ennå. Solen var på hel
- Page 46 and 47: Rasmus forsøkte å ta ett skritt f
- Page 48 and 49: - Din tid vil komme! Endelig slapp
- Page 50 and 51: høykant. På den ene var navnet «
- Page 52 and 53: Karl fra Reivik ga intet slikt tegn
- Page 54 and 55: - Ikke om det sto om livet! sa Eldg
- Page 56 and 57: Den bøyde hodet, lyttet, så seg o
- Page 58 and 59: Nesten i samme øyeblikk løftet Ka
- Page 60 and 61: det gikk opp for henne at Lokeson i
- Page 62 and 63: på vei mot Lokesons hjerte. Dolken
- Page 64 and 65: 64 Kapittel 5 LOKES SVIK Åsgårds
- Page 66 and 67: varte ikke lyset lenge nok. Samtidi
- Page 68 and 69: Det ville ikke bli enkelt. Mest bet
- Page 70 and 71: og mugne luften. Rintzglir gikk bor
- Page 72 and 73: En gang tidligere var Zorks rike bl
- Page 74 and 75: Slik fortsatte de innover mot land.
- Page 76 and 77: hverken drøftelser eller planleggi
- Page 78 and 79: knallrøde skjegget strittet i alle
- Page 80 and 81: lodde balansen i sitt eget liv. Hvo
- Page 82 and 83: dradt inn i et mørke og inn i en v
- Page 84 and 85: land eller han kunne holde stø kur
- Page 86 and 87: Like fort som stormen hadde begynt,
- Page 88 and 89: De hugget seg fremover og dypere in
- Page 90 and 91: - Du har klart det, hvisket ørnen
- Page 92 and 93: I samme øyeblikk som Rødskjegg tr
akte han ut en hånd, berørte fjellveggen, for å forsikre seg om retningen.<br />
Han begynte også å lure på om noen holdt ham for narr.<br />
Tanken hadde ikke før slått ham enn at Rasmus kjente en svak<br />
lukt av røyk, den særegne lukten av einer som brant. Han så også et<br />
flimmer av lys lengre fremme.<br />
- Kom Rasmus, sa en kvinnelig stemme.<br />
Der og da visste Rasmus at han holdt på å gjøre noe dumt, men<br />
at han samtidig måtte være modig. Han hadde en gnagende følelse<br />
av at noe ikke var som det burde være.<br />
- Hvem er der? spurte han.<br />
Han lurte også på hva en kvinne ville med å lokke ham dypt inn<br />
i en hule som denne?<br />
Han bestemte seg for å snu.<br />
- Kom, Rasmus, gjentok hun.<br />
Han klarte ikke å snu. Det var noe som holdt ham.<br />
Han fortsatte, og oppdaget at hulen åpnet seg i en større, tussmørk<br />
hvelving. Det eneste lyset kom fra det rødlig skjær av et lite bål midt<br />
i hulen.<br />
Rasmus bråstanset. Pupillene utvidet seg slik at de kunne fange<br />
inn det lille lyset som var. Han kikket samtidig rundt for å se om<br />
han kunne se henne.<br />
Der, i det mørkeste hjørnet, sto hun, vendt mot ham.<br />
- Hei, sa han.<br />
Rasmus følte at hun smilte. Samtidig fløte han en kraft som strømmet<br />
mot ham. Den arbeidet med å få tak i ham, å vinne kontroll.<br />
- Dette er ikke noe menneske, tenkte Rasmus, og så plutselig for<br />
seg at hun ville forvandles til hulder eller heks, og drepe ham. Han<br />
forsøkte å rygge, men det var for sent. Han var allerede i hennes<br />
favn.<br />
- Kom nærmere, Rasmus, sa hun.<br />
Rasmus ble tung. Mellomgulvet vrengte seg og han gispet etter<br />
luft. Han måtte anstrenge seg for å ta et usikkert skritt frem på gulvet.<br />
Han ville si noe, men hadde ikke ord.<br />
- Hvem er du? klarte han å spørre.<br />
Det gikk opp for ham at hun hadde ropt på ham og at hun kjente<br />
navnet hans!<br />
45
Change language