Untitled - Tomo Trading

helt inne, ennå.
Solen var på hell, og det var begynt å bli kjøligere.
- Så godt å ha en venn, innrømmet Rasmus overfor seg selv, og
dro fingeren langs arret de hadde laget for ikke så mange timer i
forveien.
- Og vennskapet skal vare i evig tid, gjentok han overfor seg
selv.
Han hadde fortsatt et godt stykke å gå, så Rasmus trakket utfor
stien, satte seg i gresset og følte samtidig hvordan det var å være i
live. Han lyttet til hjerte sitt, og hørte det banke ett eller annet sted
inne i kroppen. Han visste hvor det lå, men kunne høre det helt opp
i hodet. Han la seg ned og luktet på gresset, og kjente lukten våde
av hav, gress og jord. Deretter rullet han over på rygg, og kikket opp
på skyene og kjente hvordan varmen fra jorden ble til sommer.
Han la seg godt bakover.
Gresset var allerede høyt, hadde fått den frodige grønnfargen
som kjennetegner årstiden og en og annen mygg svirret i den stille
luften.
Han kjente hvordan øyelokkene ble tunge, og ség igjen.
I stedet for å føle den fred han burde ha følt med seg selv og
omgivelsene, ble Rasmus hjemsøkt av en uforklarlig uro. Om han
sov eller ikke, var Rasmus heller ikke sikker på.
Han følte at noen iaktok ham.
Han klarte ikke å sette ord på det, men det var noe skummelt ved
det. Flere ganger reiste han seg halvt opp, og kikket seg omkring.
Hver gang var omgivelsene like fredelige, så han bare la seg tilbake
i gresset igjen.
Over ham hang skyene som myke ulldotter. Han betraktet dem
og moret seg med å sette ansikter på dem. En lignet en bjørn, en
annen så ut som en elg. Så var det en som lignet kona til bonden på
nabogården.
Rasmus hadde ikke før roet seg ned, enn at følelsen av å bli iaktatt
var der igjen. Han reiste seg halvt opp, kikket seg omkring, men alt
var like stille. Atter en gang la han seg tilbake i det høye gresset,
denne gang noe mer årvaken.
- Det er noen her, sa han halvt til seg selv og strekte seg godt ut.
Denne gangen lukket han øynene og lot som han sov. Slik lå han,
42