Untitled - Tomo Trading

Eldgjær hadde én venn, og det var vinden. Det var den hun snakket
med når alt annet gikk på tverke. Den fikk den ene betroelsen etter
den andre, og det ga henne ro i sinnet.
- Alt vil bli bedre, sa hun.
Når hun gikk ned til havet, fulgte den etter henne. Når hun stilte
seg opp ved klippene, snudde vinden og drog innover fra havet. Den
løftet seg opp, strøk gjennom håret hennes, og kjærtegnet henne.
- Er han der ute? spurte hun.
- Ja, svarte vinden.
- Vil han komme?
- Han vil komme over havet og han vil være av din ætt, hvisket
vinden idet den la seg ned mot havflaten igjen, seilte oppover klippene
og kjærtegnet henne for annen gang.
- Han vil være en kongsønn, sa hun kontant.
- Ikke helt, sa vinden.
For Eldgjær var det slik at vinden levde. For henne hadde den
både ansikt og stemme. Hver gang vinden løftet seg opp på en bølge
og fulgte den innover mot land, holdt den fast i bølgekammen inntil
bølgen slo mot klippeveggen. Først da slapp vinden taket.
Det Eldgjær så, var ansiktet til sin redningsmann. Ettersom sjøsprøyten
forsvant, falt som salt dugg over klippene, forsvant også
ansiktet. Det hun husket var omrisset av et ansikt, og han lignet et
gudebilde.
Eldgjær skjøv tanken fra seg. Gudene brydde seg neppe om en
jente som vandret ensom langs klippene, som snakket til havet og
til vinden, og som jaktet på lykken langs horisonten i det fjerne.
Hun var også såre klar over at hun ikke hadde noen ordentlige
venner.
Også havet var Eldgjærs følgesvenn.
Da hun kom ned til det, vellet det opp fra dypet, tok form av en
dønning og krøllet seg innover mot land. Idet den traff stranden, var
det som om det var Ægirs stemme hvisket til henne.
- Hvordan har du det Eldgjær? spurte den.
- Dagen vil komme, svarte hun og tenkte på sin redningsmann.
Det var dager da hun opplevde at havet reiste seg slik at bølgene
var større, og kom forterere, og at de ble knust mot klippene i et
øredøvende brak.
39