Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
- Å bære ansvaret, Rasmus. - Jeg adlyder, sa han. Rasmus forsøkte nå å å trekke på alt han eide av krefter til å løfte seg fra sengen og kravle de få skrittene bort til ringen som lå og ventet på ham. Han klarte å løfte en hånd, og så en arm. Med en kraftanstrengelse klarte han også å bevege dem. Det tok alt hva han hadde av krefter å vippe beina utenfor sengekanten og å plassere dem på gulvet. Han hadde fått førligheten tilbake. - Er du sikker på dette, Rasmus? - Ja! Nå kjente han at han kunne stå på beina. - Jeg skal være konge og verne mitt rike, var blant ordene som var blitt som en besettelse for ham. - Ringen! Han skulle ikke gi seg. Han ville leve. Det var ett mål, å atter en gang å tre ringen innpå sin finger. Han kjente at han klarte å ta ett skritt. - Jeg klarer det, skrek det inni ham. Så gikk det opp for ham at han både sto og bevegde seg uten at han hadde ringen på fingenen. At han gikk for egen fri vilje, og at det hverken var Gudleik Lokeson eller Alvekongen som hjalp ham. Erkjennelsen slo ned som et sverdslag. Jeg klarer det! - Hadde han krefter nok? Sakte vokste det frem et blåhvitt lys i øyestenen som var nedfelt i ringen. Det kalte på ham. Rasmus anstrengte seg hardere. - Kom! hvisket ringen. Lyset i ringen begynte å gløde, og til slutt kastet det groteske og levende skygger ut i rommet. det var Zork som forsøkte å rive seg løs fra fangenskapet sitt. Ringen hadde våknet til live. Steinen lyste kraftigere og Rasmus Rødskjegg kjente hvordan kreftene strømmet fra ringen og ut i rommet. - Jeg er konge! ropte han. - Jeg er herre over mitt eget liv! - Ragnareid er mitt! I det fjerne hørte han lyden av hestehover som hamret over fjerne horisonter. De kom fra et sted hinsides himmelhvelvingen og de var på vei mot Østvikyr. Ekkoet av hamrende hover lød over himmelhvelvingen. Han kunne se dem for seg, Valkyrene, hvorden de red sine sorte 340
hester. Gnistene slo og flammene som sprutet fra hestehovene farvet horisonten rød. Trancen var brutt. Rasmus Rødskjegg følte at han fortsatt svevde på utsiden av sitt legeme, men så begynte han å trekke nedover og tilbake mot kroppen sin. - Mitt rike er ikke Valhalls skanse på jorden! sa han høyt og tydelig. Akkurat da kom solen frem og solstrålen drepte det blåhvite skinnet som lyste fra ringens øyesten. Eldgjær, som sto på utsiden av huset, hørte lyden av hestehover som dundret over himmelhvelvingen. Inni seg fryktet hun at tiden var kommet,og sprang inn. Hun kastet et blikk på Rasmus. Han sto på gulvet foran sengen og smilte. - Du klarte det, hvisket hun. - Ja, sa Rasmus Rødskjegg. Nå la vinden seg mykt over engen, hvisket til Vesterlund, som så hvisket videre. Også den visste at Rødskjegg skulle leve. Et sted i det fjerne, ute på en klippe mot havet, var det en gammel mann som formante sine forbannelser over Rasmus Rødskjegg og alt som hadde med mannen å gjøre. Sakte gikk den gamle mannen i oppløsning for å forsvinne inn i en annen tid. 341
- Page 290 and 291: måtte den sakke på farten. Rasmus
- Page 292 and 293: De var så forskjellige fra slik ha
- Page 294 and 295: akken. - Da er denne din!! sa Røds
- Page 296 and 297: under Vesterlund, og til det samme
- Page 298 and 299: - At du ikke kan skru tiden tilbake
- Page 300 and 301: 300 Kapittel 19 Kongsvenns banemann
- Page 302 and 303: For meg er det bare å vente, sa ha
- Page 304 and 305: - Ja, det er akkurat hva jeg mener.
- Page 306 and 307: - Dette er mitt, sa hun til seg sel
- Page 308 and 309: Hulda Rigorsdatter elsket å føle
- Page 310 and 311: - Han er en svak og pysete gud, fre
- Page 312 and 313: Hva hadde hun å gi? Hvordan skulle
- Page 314 and 315: 314 - Du skal få din slave! hveste
- Page 316 and 317: Jostein Hamrekors hadde mistet kont
- Page 318 and 319: Han hadde også lært av Rasmus Rø
- Page 320 and 321: Rasmus Rødskjegg fortvilte på Kja
- Page 322 and 323: Det var en flere ting som plaget ha
- Page 324 and 325: - Jeg var med barn da du dro, og he
- Page 326 and 327: Det var nesten som et spasmatisk an
- Page 328 and 329: Nå, uten ringen, og med at Thors a
- Page 330 and 331: Poenget, Rasmus Rødskjegg, er at d
- Page 332 and 333: Der og da bestemte han seg for at H
- Page 334 and 335: satte av en egen landingsplass i ut
- Page 336 and 337: gang å be alvene om hjelp. Han had
- Page 338 and 339: anet vei inn i de innerste deler av
- Page 342: 342
hester. Gnistene slo og flammene som sprutet fra hestehovene farvet<br />
horisonten rød.<br />
Trancen var brutt.<br />
Rasmus Rødskjegg følte at han fortsatt svevde på utsiden av sitt<br />
legeme, men så begynte han å trekke nedover og tilbake mot kroppen<br />
sin.<br />
- Mitt rike er ikke Valhalls skanse på jorden! sa han høyt og tydelig.<br />
Akkurat da kom solen frem og solstrålen drepte det blåhvite skinnet<br />
som lyste fra ringens øyesten.<br />
Eldgjær, som sto på utsiden av huset, hørte lyden av hestehover<br />
som dundret over himmelhvelvingen. Inni seg fryktet hun at tiden var<br />
kommet,og sprang inn. Hun kastet et blikk på Rasmus. Han sto på<br />
gulvet foran sengen og smilte.<br />
- Du klarte det, hvisket hun.<br />
- Ja, sa Rasmus Rødskjegg.<br />
Nå la vinden seg mykt over engen, hvisket til Vesterlund, som så<br />
hvisket videre. Også den visste at Rødskjegg skulle leve.<br />
Et sted i det fjerne, ute på en klippe mot havet, var det en gammel<br />
mann som formante sine forbannelser over Rasmus Rødskjegg og alt<br />
som hadde med mannen å gjøre.<br />
Sakte gikk den gamle mannen i oppløsning for å forsvinne inn i en<br />
annen tid.<br />
341
Change language