Untitled - Tomo Trading

- Å bære ansvaret, Rasmus.
- Jeg adlyder, sa han.
Rasmus forsøkte nå å å trekke på alt han eide av krefter til å løfte
seg fra sengen og kravle de få skrittene bort til ringen som lå og ventet
på ham.
Han klarte å løfte en hånd, og så en arm. Med en kraftanstrengelse
klarte han også å bevege dem. Det tok alt hva han hadde av krefter å
vippe beina utenfor sengekanten og å plassere dem på gulvet.
Han hadde fått førligheten tilbake.
- Er du sikker på dette, Rasmus?
- Ja!
Nå kjente han at han kunne stå på beina.
- Jeg skal være konge og verne mitt rike, var blant ordene som var
blitt som en besettelse for ham.
- Ringen!
Han skulle ikke gi seg. Han ville leve. Det var ett mål, å atter en gang
å tre ringen innpå sin finger. Han kjente at han klarte å ta ett skritt.
- Jeg klarer det, skrek det inni ham.
Så gikk det opp for ham at han både sto og bevegde seg uten at
han hadde ringen på fingenen. At han gikk for egen fri vilje, og at det
hverken var Gudleik Lokeson eller Alvekongen som hjalp ham.
Erkjennelsen slo ned som et sverdslag.
Jeg klarer det!
- Hadde han krefter nok?
Sakte vokste det frem et blåhvitt lys i øyestenen som var nedfelt i
ringen. Det kalte på ham. Rasmus anstrengte seg hardere.
- Kom! hvisket ringen.
Lyset i ringen begynte å gløde, og til slutt kastet det groteske og
levende skygger ut i rommet. det var Zork som forsøkte å rive seg løs fra
fangenskapet sitt. Ringen hadde våknet til live. Steinen lyste kraftigere
og Rasmus Rødskjegg kjente hvordan kreftene strømmet fra ringen og
ut i rommet.
- Jeg er konge! ropte han.
- Jeg er herre over mitt eget liv!
- Ragnareid er mitt!
I det fjerne hørte han lyden av hestehover som hamret over fjerne
horisonter. De kom fra et sted hinsides himmelhvelvingen og de var på
vei mot Østvikyr. Ekkoet av hamrende hover lød over himmelhvelvingen.
Han kunne se dem for seg, Valkyrene, hvorden de red sine sorte
340