Untitled - Tomo Trading

- Har det noensinne vært meningen, sa Rasmus Rødskjegg.
Inne i seg insisterte han fortsatt på at alt som hadde skjedd med han,
siden han først landet i Vesterlund, var et fantasispinn, og nå var oppsatt
på å bevise det. Han hadde forskanset seg i en tanke om at Gudene i
Asgard, alvene i Vesterlund og heksene inne på Gråvidda alle var noe
som bodde inne i ham, og nå ønsket han å bevise det; om ikke for andre,
men for seg selv.
- Kanskje ikke, sa Alvekongen.
- Ta på deg ringen igjen, Rasmus.
Rasmus Rødskjegg forsøkte å reise seg fra sengen, men klarte det
ikke. Atter en gang var kreftene blitt borte. Eldgjær var ikke der for å
kunne hjelpe ham.
Alvekongen kom med en siste advarsel.
- Dersom du ikke klarer dette Rasmus, er du død. Din gravferd vil
stå og du vil atter en gang seile havene. Du vil bli båret av et brennende
skip. Du vil ikke få plass i Valhall da din sjel ikke vil ha et sted å gå
til. Du vil dele skjebne med Kong Reit, og vandre på jordens overflate
i evig tid.
Ringen og Zork, sammene med restene av dine jordiske levninger,
vil finne sin hvile på havets bunn, formante Alvekongen ham.
- Vent! Ikke gå! hvisket Rødskjeggs indre stemme.
- Du er den utvalgte. Det er ikke gitt deg å trosse skjebnen, Rasmus,
avsluttet Alvekongen.
- Jeg vil leve, hvisket det inni Rødskjegg.
- Din tid er ute, sa Alvekongen og forsvant like plutselig som han
var kommet.
Atter en gang førsøkte Rasmus Rødskegg å løfte seg opp av sengen,
å få tak i ringen for å tre den innpå fingenen.
Stillheten Alvekongen etterlot seg var trykkende. Rasmus lå alene med
sine tanker: Han hadde trosset skjebnen og brutt med Alvekongen, og
nå hadde de forlatt ham.
- Om han bare kunne få leve!
Han hadde fått så mye å leve for. Et liv med Eldgjær ventet på ham.
Alt han ønsket var å leve i fred i Østvikyr, pløye jorden, dra på fiske
og å se at Edina og hans sønn vokste til. Akkurat nå forsto han ikke
hvordan han hadde tillat at Valhalls guder hadde lokket ham inn i en
lek med skjebnen?
- Å være konge, tenkte han.
339