Untitled - Tomo Trading

vente.
- Hevnen skulle bli søt!
Hulda Rigorsdatter kom inn i tronsalen og kastet et blikk på den
lave tronen. I samme øyeblikk skar en solstråle inn i rommet og traff
ringen. Ringens farveprakt blendet henne. Nysgjerrigheten tok overhånd
og hun gikk forsiktig frem til ringen. Med den ytterste forsiktighet tok
hun den til seg.
- Hvor den strålte!
Men hvor var ringen kommet fra?
Hulda Rigorsdatter visste at hun måtte eie den. Det at ringen lå der
kunne ikke være annet enn at Satan ville gi henne en belønning for
trofastheten hun hadde vist ham.
- Lucifer! hvisket hun.
Hulda Rigorsdatter hadde ikke før sagt navnet hans enn at hun ble
fylt av en ubeskrivelig andektighet. Erkjennelsen av at hun skulle stå
som Hans tjener ga en varme som satt i brystet hennes.
Hun rakte frem en hånd og den lukket seg om ringen. Hun holdt
den i håndflaten, studerte den, og bestemte seg for å tre den innpå en
finger.
Den passet ikke.
For at den skulle passe måtte Hulda Rigorsdatter da av seg ringen
som inneholdt Zorks øyensten, og å legge den fra seg.
Så trakk hun ringen som var laget av senvinterens vårluft innpå
fingene.
Akkurat da Rigorsdatter la fra seg den andre ringen hørte hun
lyden av mektige vingeslag. Hun trodde det var engelen Lucifer som
var kommet; men til hennes store overraskelse var det en stor ørn som
stupte ned. Rett foran ansiktet hennes seilte den inn i en skrens og tok
den gamle ringen i nebbet, og lettet. Rigorsdatter forsøkte å gripe etter
ørnen, men det var allerede for sent. I samme øyeblikk mistet ringen
som var laget av senvinterens vårluft sin glans. Den ble matt, smuldret
bort, og ble atter en gang til luft.
Samtidig med at Alvekongens ringen ble løftet opp av ørnen, mistet
også Zork taket han hadde på henne.
Hulda Rigorsdatter følte seg plutselig svak og sårbar.
- Forrådt! skrek hun.
Evnen til å påkalle Satans vrede borte. Muligheten til å gjenskape
Faldnir var knust. Hulda Rigorsdatter ség om på gulvet og gråt.
Ørnen, med ringen i nebbet, fløy tilbake til Vesterlund for atter en
335