Untitled - Tomo Trading

som ikke er like lunefull som de gamle.
- Og hva betyr det for meg? spurte Alvekongen.
- Det betyr at alt som lever i menneskets fantasibilder vil endres,
slik at vi blir borte.
- Borte?
- ... at folk vil slutte å tro på heks, alver, troll og på Valhalls veier.
- Det vil skje uansett, sa Alvekongen.
- Du mener ...?
- Ja.
- At det er min Ragnarokk.
- ... du har skapt din egen Ragnarokk, svarte Alvekongen.
- Hjelp meg, sa Loke.
- Hvordan?
Så var det en flom at tanker, i form av bilder som drysset ned gjennom
trekronene i Vesterlund. Alvekongen leste hver eneste en, og nikket.
- Jo, han skulle hjelpe Loke med å redde hans verden fra undergang.
Den digre ørnen freste frem et varselskrik. Så la den seg på et vinddrag
og seilte opp og inn i den nattegrå himmel. Den skulle sørge for at Hulda
Rigorsdatter fikk oppleve at hennes makt smuldret bort, og hun skulle
vite at det var han, Loke, som gjorde det.
Hans rike skulle ikke styres av en som var Satans tjener.
- Og Kjartan Kongsvenn har alt falt som offer for hennes svik! sa
Loke til seg selv og innså at det å frata henne ringen var den eneste
muligheten han hadde.
Den morgenen, allerede i grålysningen fløy den digre ørnen opp til
Isengard, i grenselandet mellom Gråvidda og Grellandet, for å hente
ned litt av senvinterens vårluft. Dette var en egen luft som ikke bare
var låst inne i den evige is, hadde nærmest en uendelig alder, men var
så tindrende klar at den ikke kunne sees med det blotte øyet. Da ørnen
fløy inn i den iskalde muren som skilte Isengard fra resten av landet,
kjente den hvor sterk kulden var. Den måtte ned, innunder den evige is
som lå over akkurat dette grenselandet, og inn i hulene som var under.
Her åpnet Ørnen nebbet og nappet til seg så mye av den iskalde luften
som den kunne. Så karret den seg opp til overflaten igjen, ga et slag
med vingene, og fløy tilbake til Vesterlund.
Alvekongen, som fortsatt ikke våget å slippe Loke inn i Vesterlund,
333