Untitled - Tomo Trading

- Der ute?
- Der hvor stjernene er.
- ... og hver kveld vil de gjenoppstå fra det døde?
- Som sagnet sier.
- Og de vil fortsette å drikke og kjempe inntil morgen gryr?
- Og så dø, sa Loke.
- Jeg også?
- Ikke du!
- Hva!? spurte en fortvilet Reit.
Han snudde seg mot goden Loke, man han var borte og det var
tydelig at omvisningen over verden som skulle være Reits efterliv var
over.
Det Loke ikke fortalte var at Reit ikke hadde dødd i kamp, men var
bare en ubevæpnet mann som var blitt hugget ned at sin bror. Det var
ikke var ikke plass til slike som ham i Vallhall.
Dessuten var amuletten som Reit bar rundt halsen et smykke som
ikke varslet godt. Det var formet som et kors, og var kjent som bumerket
til den som folk kalte for Kvitekrist.
Loke hadde en iboende forakt for akkurat slike mennesker, og så
på dem som ynkelige, spesielt mennene.
Loke innså at Reit heller ikke hadde ført et syndig liv, så han kunne
heller ikke føres til Helheimen, for på den måte å tilbringe sin evindlighet
der, i jordens indre.
Poenget for Loke var at Kong Reit hadde levd et så intetsigende liv,
at hverken himmel eller helvete ville ha ham. Dessuten bar han på en
sorg som var så tung at han måtte forløses fra den innen evigheten så
seg villig til å ta imot ham.
Reit var blitt dømt til å vandre på jordens overflate inntil han begikk
en heltedåd som ville tillate ham å entre Æsenes rike og å innta en plass
i Valhall.
Enten det, eller Reit måtte forenes med sin dronning, Miriam, for
at de begge kunne tilbringe sine efterliv i Fensalir, Friggs hall.
Reits sjel følte den fulle tyngde av den forakt Loke følte for mannen
han var.
Etter at vikingene, som bar kong Reit mellom seg, hadde forlatt tunet,
klarte Riff å ake seg gjennom gresset, og bort til huset. Han klarte også
å komme seg opp den ene trappen og inn. Veggene var av stein og brant
ikke, men taket var overtent. Det drysset gnister og flammer ned på
33