Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
Nå, uten ringen, og med at Thors armbånd godt begravet ett eller annet sted i Vesterlunds dype skoger var Rasmus Rødskjegg en fri mann, trodde han. - Til og med Zork er jeg kvitt, sa Rasmus. Så begynte kroppen å riste igjen, men denne gang var anfallet så kraftig at knærne svikte ham. Han ség ned i knestående. Så slo lammelsene ut i kroppen slik at han ikke kunne bevege hverken armer eller bein, og han kunne heller ikke snakke. Eldgjær sprant til og forsøkte å støtte ham. - Ringen!! Ringen hadde allerede begynt å spre sin varme ut i kroppen til Eldgjær, og arbeide med å nå inn til hennes sinn. Inne i seg visste han måtte gripe tak i ringen og å holde den, men den var utenfor rekkevidde. - Ringen!! Formaningen til Alvekongen var som naglet i Rasmus Rødskjeggs underbevissthet. Han måtte, på en eller annen måte, få rørt ved det kalde metallet. - Ta aldri av deg ringen, og du vil dø! - Rasmus!! - Du kan herske over liv og død. Du kan bygge et rike, sa ringen til sin nye bærer. Rasmus Rødskjeggs hjerne var klar, men han kunne ikke bevege en muskel. Han klarte ikke å ytre et enenst ord, og blikket var stivt og han stirret rett frem. Av og til klarte han å blunke og å hive etter luft. - Hva er det, Rasmus?! spurte Eldgjær. Rasmus Rødskjegg bare sto der. Han hørte sine egne tanker, og opplevde at han atter en gang ble løftet opp og båret over Vesterlund, at Alvekongen hørte hans bønn om hjelp. I det fjerne hørte han Eldgjærs stemme: - Hva er det, Rasmus? Jeg trenger deg, hvisket hun. - Du kan styre over Ragnareid. Du kan lede menn, sa ringen. Eldgjær strammet sitt grep om Rasmus Rødskjegg og støttet ham slik at han kom seg på beina igjen. Deretter leide hun. Rasmus Rødskjegg fikk stabbet en fot fremfor den andre mens han klarte å gå bort til det lille huset. Der klarte Eldgjærr å leiede hun ham ikk og fikk ham lagt på sengen. Det var den samme sengen hvor Rasmus Rødskjegg hadde ligget dengang da marerittene hadde herjet som verst. 328
Nå var de der igjen. - La ham ligge! sa ringen. Eldgjær var for opptatt med å redde Rasmus Rødskjegg til at budskapet trengte inn til henne. Hun sprang ut, fuktet en klut og la den over pannen hans. - Hva er det, Rasmus? spurte hun for tredje gang. Det var sikkert et anfall. Det var sikkert noe han hadde pådradt seg i løpet av de to årene han var borte. Hun hadde hørt at folk kunne få slike anfall, og at det hadde noe med nervene å gjøre. Hun hadde hørt at slikt gikk over. Det ville sikkert gå over. Eldgjær satte seg på sengekanten for å våke over ham. Dagen gikk og da natten kom lå han like urørlig. Eldgjær hadde sovnet men Rasmus Rødskjeggs hjerne var like våken. - Holder jeg på å dø? tenkte han. Rasmus Rødskjegg lyttet. Et eller annet sted i det fjerne hørte han hover som red på vinden. Var det Valkyriene? Han trodde ikke det. Det var noen andre i nærheten, men han klarte ikke snu seg. - Hva er det du har gjort, Rasmus!! - Hvilken stemme er dette!? tenkte han. - Du tok av deg ringen likevel! konstaterte stemmen. Rasmus Rødskjegg visste plutselig at det var Alvekongen som satt ved hans side. - Du!! tenkte han. - Hvem ellers, Rasmus. Var det Valkyriene eller Hels sendebud du ventet? Å nei, Rasmus, skjebnen vil det annerledes. For Alvekongen var det ikke nødvendig med ord, så det var tanker som tok form. Hos Rasmus Rødskjegg frådet raseriet. Det var ingenting han kunne gjøre. Han var lam og i Alvekongens vold. - Hvorfor ga du bort ringene, Rasmus? - Jeg er en fri mann og herre over meg selv! Jeg vil være fri trollskapen som styrer mitt liv. Jeg vil leve mitt eget liv, insisterte Rasmus Rødskjegg. - Du er den utvalgte. Du kan ikke gjøre som du vil, Rasmus. Jeg trodde du forsto dette. Du er til for alle andre. Det er derfor du fikk leve. Det er derfor vi ga deg livet tilbake. - Lot meg leve ...? - Du var døden nær da du red ut av Ragnareid Festning. Hvordan du klarte å spidde Zork med Lokesons sverd er meg fortsatt en gåte. 329
- Page 278 and 279: satte. - Død over Rasmus Rødskjeg
- Page 280 and 281: flate, landsbyer var plyndret, og d
- Page 282 and 283: Det var i grålysningen. Natten igj
- Page 284 and 285: Huldas Rigorsdatter sine øyne lyst
- Page 286 and 287: og han ség sammen og la seg ved Zo
- Page 288 and 289: Så, endelig, løftet Zork armbånd
- Page 290 and 291: måtte den sakke på farten. Rasmus
- Page 292 and 293: De var så forskjellige fra slik ha
- Page 294 and 295: akken. - Da er denne din!! sa Røds
- Page 296 and 297: under Vesterlund, og til det samme
- Page 298 and 299: - At du ikke kan skru tiden tilbake
- Page 300 and 301: 300 Kapittel 19 Kongsvenns banemann
- Page 302 and 303: For meg er det bare å vente, sa ha
- Page 304 and 305: - Ja, det er akkurat hva jeg mener.
- Page 306 and 307: - Dette er mitt, sa hun til seg sel
- Page 308 and 309: Hulda Rigorsdatter elsket å føle
- Page 310 and 311: - Han er en svak og pysete gud, fre
- Page 312 and 313: Hva hadde hun å gi? Hvordan skulle
- Page 314 and 315: 314 - Du skal få din slave! hveste
- Page 316 and 317: Jostein Hamrekors hadde mistet kont
- Page 318 and 319: Han hadde også lært av Rasmus Rø
- Page 320 and 321: Rasmus Rødskjegg fortvilte på Kja
- Page 322 and 323: Det var en flere ting som plaget ha
- Page 324 and 325: - Jeg var med barn da du dro, og he
- Page 326 and 327: Det var nesten som et spasmatisk an
- Page 330 and 331: Poenget, Rasmus Rødskjegg, er at d
- Page 332 and 333: Der og da bestemte han seg for at H
- Page 334 and 335: satte av en egen landingsplass i ut
- Page 336 and 337: gang å be alvene om hjelp. Han had
- Page 338 and 339: anet vei inn i de innerste deler av
- Page 340 and 341: - Å bære ansvaret, Rasmus. - Jeg
- Page 342: 342
Nå var de der igjen.<br />
- La ham ligge! sa ringen.<br />
Eldgjær var for opptatt med å redde Rasmus Rødskjegg til at budskapet<br />
trengte inn til henne. Hun sprang ut, fuktet en klut og la den over<br />
pannen hans.<br />
- Hva er det, Rasmus? spurte hun for tredje gang.<br />
Det var sikkert et anfall. Det var sikkert noe han hadde pådradt seg<br />
i løpet av de to årene han var borte. Hun hadde hørt at folk kunne få<br />
slike anfall, og at det hadde noe med nervene å gjøre.<br />
Hun hadde hørt at slikt gikk over.<br />
Det ville sikkert gå over.<br />
Eldgjær satte seg på sengekanten for å våke over ham.<br />
Dagen gikk og da natten kom lå han like urørlig. Eldgjær hadde<br />
sovnet men Rasmus Rødskjeggs hjerne var like våken.<br />
- Holder jeg på å dø? tenkte han.<br />
Rasmus Rødskjegg lyttet. Et eller annet sted i det fjerne hørte han<br />
hover som red på vinden. Var det Valkyriene? Han trodde ikke det. Det<br />
var noen andre i nærheten, men han klarte ikke snu seg.<br />
- Hva er det du har gjort, Rasmus!!<br />
- Hvilken stemme er dette!? tenkte han.<br />
- Du tok av deg ringen likevel! konstaterte stemmen.<br />
Rasmus Rødskjegg visste plutselig at det var Alvekongen som satt<br />
ved hans side.<br />
- Du!! tenkte han.<br />
- Hvem ellers, Rasmus. Var det Valkyriene eller Hels sendebud du<br />
ventet? Å nei, Rasmus, skjebnen vil det annerledes.<br />
For Alvekongen var det ikke nødvendig med ord, så det var tanker<br />
som tok form. Hos Rasmus Rødskjegg frådet raseriet. Det var ingenting<br />
han kunne gjøre. Han var lam og i Alvekongens vold.<br />
- Hvorfor ga du bort ringene, Rasmus?<br />
- Jeg er en fri mann og herre over meg selv! Jeg vil være fri trollskapen<br />
som styrer mitt liv. Jeg vil leve mitt eget liv, insisterte Rasmus<br />
Rødskjegg.<br />
- Du er den utvalgte. Du kan ikke gjøre som du vil, Rasmus. Jeg<br />
trodde du forsto dette. Du er til for alle andre. Det er derfor du fikk<br />
leve. Det er derfor vi ga deg livet tilbake.<br />
- Lot meg leve ...?<br />
- Du var døden nær da du red ut av Ragnareid Festning. Hvordan<br />
du klarte å spidde Zork med Lokesons sverd er meg fortsatt en gåte.<br />
329
Change language