Untitled - Tomo Trading

Rigorsdatter hadde tatt den fra ham og gjort den til sin egen.
Det Rasmus Rødskjegg nå fryktet var at Zork atter en gang ville få
innpass på jorden, og at Helheimens ryttere ville komme og å hente
ham hjem til riket med den evige pine.
- Dette er Alvekongens verk! freste Rasmus Rødskjegg, som forsto
at det å beholde Zork i Vesterlund var det siste Alvekongen kunne tillate.
Nå innså Rasmus Rødskjegg at han, en gang for alle, måtte bli
kvitt taket Alvekongen hadde på ham! Var det noen han ikke ville dele
skjebne med, var det Gudleik Lokeson og Vesterlunds voktere.
Rasmus Rødskjegg kjente at han var i ferd med å miste kreftene.
- Eldgjær!? ropte han.
Eldgjær løftet blikket og så Rasmus Rødskjeggs rett inn i øynene.
- Jeg mente det ikke ...
- Mente ikke hva?
Jeg mente ikke å være borte så lenge.
Fortsatt ble Rasmus Rødskjegg tappet for krefter.
Eldgjær så bort.
Hun så hvordan han led, at han ble svakere og at han rakte ut en
hånd som en bønn om hjelp, men enset ham ikke.
- Eldgjær! gjentok han.
- Hva er det, Rasmus?
- Hvor er ringen? spurte Rasmus.
Ringens utstråling hadde allerede blendet Eldgjær, og hun følte
hvordan den varmet. Steinen som var nedfelt i ringen åpnet seg, som
pupillen i et øye og tvang henne til å se inn i den. De mørke skyene
som kretset i ringens dybde ble lysere og det blåhvite lyset ble skarpere.
Det var som om portene til Faldnir åpnet seg og Hels avgrunn kalte på
henne.
Rasmus Rødskjeggs kjente hvordan det gikk en ny rystelse rykket
gjennom kroppen hans. Denne gangen var den sterkere og en intens
tretthet ség innover ham.
For første gang kjente Rasmus Rødskjegg et snev av dødsangst. Han
følte seg alene, og trangen til å ha venner rundt seg, var overveldende.
Angsten for å dø, for første gang i hans liv, var der.
- Men Ragnareid?!
- Jeg vil ikke være tjener for trolldommens budbærere.
- Som du vil, Rasmus, sa Eldgjær og strøk lett over ringens overflate.
327