Untitled - Tomo Trading

Det var nesten som et spasmatisk anfall. Han kjente at kreftene ble
borte, men de kom like raskt tilbake. Han hørte en stemme. Den var
kjent, og tilhørte Alvekongen.
- Ikke ta av deg ringen! sa stemmen.
Andre stemmer forsøkte å finne veien inn i hjernen hans, men han
var ikke fullt så mottakelig som han hadde vært. Derfor de arbeidet de
med underbevisstheten hans.
- Det er to ringer, Rasmus, og du må alltid bære den ene.
- Uten ringen vil du visne og dø.
Viljen hans strittet imot, og han nektet å la seg styre. Eldgjær skulle
ha ringen, for han hadde fått nok. Han skyldte henne det.
Sakte tredde Eldgjær ringen inn på fingeren. Først virket den for
stor, men idet den gled innpå fingener, passet den akkurat. Steinen var
nå blitt nesten svart, men det skinte et blåhvitt lys i dens indre. Eldgjær
klarte så vidt å løsrive blikket fra steinen.
- Hva slags ring er det? undret hun.
Stemmene i Rasmus Rødskjeggs indre arbeidet fortsatt med å nå inn
til ham.
De nådde ikke frem.
Han hadde klart å stenge dem ute.
- Du må alltid bære den, Rasmus, gjentok stemmen til Alvekongen.
Rasmus Rødskjegg visste at han burde adlyde stemmene fra de dype
skoger, men egenrådigheten hans ville ikke tillate det.
- Den skal dele din bør, hvisket Alvekongen for å minne ham om
pakten han hadde ingått med Kjartan Kongsvenn.
- Så vondt jeg har gjort henne, tenkte Rasmus og studerte Eldgjær.
I dette mylderet av stemmer og formaninger var det én stemme som
overrasket ham.
Den kom fra ringens indre.
- Det er meg som holder liv i deg, Rasmus, sa ringen, og fortsatte.
- Jeg er den ene av Zorks øyestener, og den andre er nå i Hulda
Rigorsdatter sitt favn. Din skjebne er låst, Rasmus Rødskjegg, sa ringen.
Først nå gikk det opp for Rasmus Rødskjegg at både han og Kjartan
Kongsvenn var fanger i Alvekongens favn, og at Zork var den som
holdt dem som gissler. Han hadde gitt bort den andre ringen, og Hulda
326