Untitled - Tomo Trading

- For annen gang har sjebnen stjålet et stykke av mitt liv! sa han
bittert.
- ... Lokeson? hvisket Eldgjær.
- Nei, skjebnen!
Rasmus Rødskjegg senket hodet. Nå forbannet han alvene, Alvekongen
og at de i det hele tatt var til. Han forbannet makten han hadde
og måte de hadde brukt ham på.
Motvilling godtok han at nok to år av hans liv var blitt borte.
- Da er det sant Eldgjær.
- ... og alt er innbilning, at du har vært borte i to vintre?
- Ja, sa Rasmus.
Eldgjær studerte ham med mistro i blikket.
Rasmus Rødskjegg kom plutselig til å tenke på ringene.
Var det der svaret lå?
Han skulle bære den ene. Den andre skulle Kjartan ha. Han hadde
lovet det; men til hvem? Var også dette en del av Alvekongens lek med
skjebnen?
- Dersom alt var innbilning, så lekte de med fantasien hans.
Rasmus Rødskjegg trakk av seg ringen og holdt den opp mot lyset.
Tåkesløret som var fanget i den glinsende steinen ble mørkere. Det
samlet seg til et mørke som så lignet tunge stormskyer. Han rakte den
til Eldgjær for at hun skulle ta den.
Alt om formaninger, om at han ikke måtte ta den av, var glemt. Han
hadde gjort henne så mye vondt. Det eneste konkrete som kom ut av
den lange rideturen fra Ragnareid, var at han hadde bestemt seg for
å lukke øyne og ører til stemmene som kom innenfra. Han ville han
utfordre skjebnen, og å bryte taket som både Alvekongen og Gudleik
Lokeson hadde på ham.
- Ta ringen, den er din, sa han, denne gangen mere bestemt.
I tonefallet lå det at Rødskjegg hadde fått nok av Alvekongen,
trolldom og Valhalls lek med livet hans.
- Jeg kan ikke ta imot, Rasmus, sa hun.
- Jeg vil at du skal ha den. Jeg vil at du skal bære den som et minne
over smerten jeg har gitt deg.
Uttrykket i Rødskjeggs øyne var kaldt, nesten bedende.
Eldgjær følte at hun hadde ikke valg, så hun rakte frem hånden og
tok imot ringen.
I samme øyeblikk som ringen forlot hånden hans, følte Rasmus
Rødskjegg hvordan en svak risting som skjøt gjennom kroppen hans.
325