Untitled - Tomo Trading

Det var en flere ting som plaget ham, og en rekke andre ting som
han ikke fikk til å stemme. Også det arbeidet i bakhodet, men tenkte
ikke mer over det. Han hadde kommet uskadd fra kampen med Zork
og helskinnet fra Alvekongens rike.
- Hjemme, sa han til seg selv og åndet inn den friske lukten av
hav.
Solen kom frem igjen og der sto det lille huset som han hadde forlatt
det. Utenfor sto en kvinne som han gjenkjente som Eldgjær.
- Rasmus kjente lykke. Han skulle til å rope, men ombestemte
seg.
Han hadde ikke for vane å vise glede og et slikt utbrudd sømmet
seg ikke. Han bare rettet på ryggen og egget hesten fremover. Det var
akkurat som om den leste hans tanker, for den gikk fra gange og rett
over i galopp.
Eldgjær løftet på hodet, skygget for øyene, betraktet rytteren som
nærmet seg. Det var sensommer og solen sto lavt på himmelen og hun
klarte ikke å se tydelig.
Faktisk var det eneste hun så var at det var en rytter som satt høyt
og rank i salen. Han hadde det skarpe sollyset i ryggen.
Det var noe kjent over måten han satt på.
- Kunne det være!?
Eldgjærs hjerte hoppet over et slag.
Hun holdt et lite barn i armene og et annet stabbet rundt i gresset
og lekte.
- Hvem er det? spurte hun seg selv.
Det var Rasmus Rødskjegg!
Hun fikk en krampetrekning i mellomgulvet og galle satt i halsen.
Eldgjær hadde allerede lagt på sprang for å komme rytteren i
møte.
- Rasmus! ropte hun.
Savnet, lengselen og frykten; hun klarte ikke å holde gråten tilbake.
To tårer spratt ut av øyekroken, ble tatt av vinden og trillet nedover
kinnene.
Han levde!
Da Rasmus var på høyde med henne, bøyde han seg og løftet henne
opp, barn og det hele. Han trakk henne inntil seg og hun kastet armene
rundt halsen hans.
Rasmus strålte av lykke, mest fordi at han leste lykken i Eldgjærs
øyne.
322