Untitled - Tomo Trading
Untitled - Tomo Trading Untitled - Tomo Trading
Rasmus Rødskjegg fortvilte på Kjartans vegne, men det var ingenting han kunne gjøre. Han var også glad for de få ord han hadde fått vekslet med sin venn. Nå, da han endelig var på vei hjem, var det tusen biter plutselig falt på plass. Han tilskrev det hele at han hadde gitt Kjartan Kongsvenn ringen,, for at han skulle dele hans bør. Han betraktet sin egen ring. Formen som samtalen han hadde hatt med Kjartan fikk, forundret ham. Det var akkurat som om alt sa seg selv. At han levde i en verden av fantasibilder, men at de var virkelige nok. Hva om han stengte dem ute? Hva ville så skje? Så vidt han kunne se var de to ringene identiske. Midt oppe på en liten opphøyning sat det en stein. Inni den var det et tynt slør som beveget seg akkurat som tåke. - Jeg kaller det Tåkestein, sa han høyt og lurte på hva Kjartan kom til å kalle sin ring. Humøret steg, og han syntes at navnet hadde en fin klang. En mørk sky trakk forbi solen og han kjente en kald trekk, men enset det ikke. Han var for opptatt med andre ting, blant annet det å være i live. At han var en fri mann og at hans kvinne ventet. - Der har jeg en jobb å gjøre, sa han til seg selv og fortsatte tankearbeidet med å få erindringene sine på plass. Han var faktisk i et så godt humør at han brydde seg heller ikke om hvor hesten, Tordenskrall, gikk, eller noe annet. Bare den gikk frem- 320 Kapittel 20 VALHALLS VINGER
over. Hele tiden mens de red, snakket Rasmus Rødskjegg høyt til seg selv, men det kunne virke som om den snakket til hesten. Hvor er det blitt av Zork? var ett av spørsmålene som arbeidet i bakhodet hans. Hvordan er det du har stelt deg, Kjartan, var et annet. - La gå, tenkte han, og fortsatte bortover slettelandet mot havet. Tordenskrall, stanset opp og snuste på gresset. Deretter gikk den litt til venstre og så til høyre. Etter en stund hadde løftet på det ene øret, og var begynt å lytte til sine omgivelser. Til tider stanset den opp. Den bare sto der og ventet på at dens herre skulle rykke i tømmene, spenne helene i flankene og jage den videre. Ingenting skjedde. Hesten bøyde hodet, nappet til seg noen gresstrå, og så fortsatte den med å skape avstand til festningen og sin forrige herre. - Det var akkurat som om den ønsket seg lengst mulig bort fra Ragnareid. Ved slutten på den første dagen hadde Rasmus Rødskjegg merket forandringen i hesten. Den var blitt blankere i øynene, hadde et mindre unnvikende blikk og spensten i dens gange var begynt å komme tilbake. Det var ikke at den bare gikk lettere, men den hadde årvåkenheten med seg. Begge ørene var nå oppe, dreide både til høyre og venstre, lyttet, og den gikk med hodet hevet. Det var begynt å bli mørkt og Rasmus Rødskjegg så ingen grunn til å stanse. Så lenge hesten ville fortsatte, kunne han. Han var overgitt over hvor lett den plukket vei i ulendt terreng, til og med i mørket. Da han red ut på slettelandet som førte mot Østvikyr, overrasket det Rasmus Rødskjegg var hvor kort tid han hadde brukt. Avstanden mellom Ragnareid var som borte. Han hadde ridd i ett, uten at hesten brøt sin trauste men jevne gange. Han hadde krysset Reifjellene, ridd den lange veien uten å merke hverken tørst, sult eller tretthet. Han var faktisk kommet helt frem til slettelandet som førte innover mot Østvikyr innen han kjente et noe som helst. Hesten, Tordenskrall, hadde selv funnet veien inn i trange djuv, over vidde og gjennom fjellendt terreng uten den minste anstrengelse. Rasmus Rødskjegg behøvde ikke gjøre annet enn å sitte på hesteryggen for å ri den siste strekningen innover mot Østvikyr. Han hadde brukt turen til å gruble. 321
- Page 270 and 271: kvinner. - Kom nærmere, hvisket Sv
- Page 272 and 273: tidligere hadde han opplevd en slik
- Page 274 and 275: Om det var en som hatet sin mann, v
- Page 276 and 277: Et dempet svar lød fra bak huset.
- Page 278 and 279: satte. - Død over Rasmus Rødskjeg
- Page 280 and 281: flate, landsbyer var plyndret, og d
- Page 282 and 283: Det var i grålysningen. Natten igj
- Page 284 and 285: Huldas Rigorsdatter sine øyne lyst
- Page 286 and 287: og han ség sammen og la seg ved Zo
- Page 288 and 289: Så, endelig, løftet Zork armbånd
- Page 290 and 291: måtte den sakke på farten. Rasmus
- Page 292 and 293: De var så forskjellige fra slik ha
- Page 294 and 295: akken. - Da er denne din!! sa Røds
- Page 296 and 297: under Vesterlund, og til det samme
- Page 298 and 299: - At du ikke kan skru tiden tilbake
- Page 300 and 301: 300 Kapittel 19 Kongsvenns banemann
- Page 302 and 303: For meg er det bare å vente, sa ha
- Page 304 and 305: - Ja, det er akkurat hva jeg mener.
- Page 306 and 307: - Dette er mitt, sa hun til seg sel
- Page 308 and 309: Hulda Rigorsdatter elsket å føle
- Page 310 and 311: - Han er en svak og pysete gud, fre
- Page 312 and 313: Hva hadde hun å gi? Hvordan skulle
- Page 314 and 315: 314 - Du skal få din slave! hveste
- Page 316 and 317: Jostein Hamrekors hadde mistet kont
- Page 318 and 319: Han hadde også lært av Rasmus Rø
- Page 322 and 323: Det var en flere ting som plaget ha
- Page 324 and 325: - Jeg var med barn da du dro, og he
- Page 326 and 327: Det var nesten som et spasmatisk an
- Page 328 and 329: Nå, uten ringen, og med at Thors a
- Page 330 and 331: Poenget, Rasmus Rødskjegg, er at d
- Page 332 and 333: Der og da bestemte han seg for at H
- Page 334 and 335: satte av en egen landingsplass i ut
- Page 336 and 337: gang å be alvene om hjelp. Han had
- Page 338 and 339: anet vei inn i de innerste deler av
- Page 340 and 341: - Å bære ansvaret, Rasmus. - Jeg
- Page 342: 342
over.<br />
Hele tiden mens de red, snakket Rasmus Rødskjegg høyt til seg selv,<br />
men det kunne virke som om den snakket til hesten.<br />
Hvor er det blitt av Zork? var ett av spørsmålene som arbeidet i<br />
bakhodet hans. Hvordan er det du har stelt deg, Kjartan, var et annet.<br />
- La gå, tenkte han, og fortsatte bortover slettelandet mot havet.<br />
Tordenskrall, stanset opp og snuste på gresset. Deretter gikk den litt<br />
til venstre og så til høyre. Etter en stund hadde løftet på det ene øret,<br />
og var begynt å lytte til sine omgivelser. Til tider stanset den opp. Den<br />
bare sto der og ventet på at dens herre skulle rykke i tømmene, spenne<br />
helene i flankene og jage den videre.<br />
Ingenting skjedde.<br />
Hesten bøyde hodet, nappet til seg noen gresstrå, og så fortsatte den<br />
med å skape avstand til festningen og sin forrige herre.<br />
- Det var akkurat som om den ønsket seg lengst mulig bort fra<br />
Ragnareid.<br />
Ved slutten på den første dagen hadde Rasmus Rødskjegg merket<br />
forandringen i hesten. Den var blitt blankere i øynene, hadde et mindre<br />
unnvikende blikk og spensten i dens gange var begynt å komme tilbake.<br />
Det var ikke at den bare gikk lettere, men den hadde årvåkenheten med<br />
seg. Begge ørene var nå oppe, dreide både til høyre og venstre, lyttet,<br />
og den gikk med hodet hevet.<br />
Det var begynt å bli mørkt og Rasmus Rødskjegg så ingen grunn til<br />
å stanse. Så lenge hesten ville fortsatte, kunne han.<br />
Han var overgitt over hvor lett den plukket vei i ulendt terreng, til<br />
og med i mørket.<br />
Da han red ut på slettelandet som førte mot Østvikyr, overrasket det<br />
Rasmus Rødskjegg var hvor kort tid han hadde brukt. Avstanden mellom<br />
Ragnareid var som borte. Han hadde ridd i ett, uten at hesten brøt<br />
sin trauste men jevne gange. Han hadde krysset Reifjellene, ridd den<br />
lange veien uten å merke hverken tørst, sult eller tretthet. Han var faktisk<br />
kommet helt frem til slettelandet som førte innover mot Østvikyr innen<br />
han kjente et noe som helst.<br />
Hesten, Tordenskrall, hadde selv funnet veien inn i trange djuv,<br />
over vidde og gjennom fjellendt terreng uten den minste anstrengelse.<br />
Rasmus Rødskjegg behøvde ikke gjøre annet enn å sitte på hesteryggen<br />
for å ri den siste strekningen innover mot Østvikyr.<br />
Han hadde brukt turen til å gruble.<br />
321
Change language