Untitled - Tomo Trading

Han hadde også lært av Rasmus Rødskjegg. Han rykket ut sverdet,
veltet Kjartan Kongsvenn ned på gulvet, flekket av sengeteppet og rullet
det livløse legemet inn i det. Deretter spiddet han det med sverdet, for
å holde bylten samlet. Deretter løftet han bylten og slengte den over
skulderen.
Sverdet ble vridd inn i en umulig vinkel og smertene rev igjennom
Kjartan Kongsvenn slik at han utstødte et dyrisk grynt.
- Han lever! utbrøt Hulda Rigorsdatter.
- Aggggahh! svarte Jostein Hamrekors og føyste henne til side slik
at han kom seg ut gjennom døren. Deretter banet han vei mot trappene
som førte ned i festnings indre.
Lysstrålen fra ringen brant som aldri før, og den lyste vei ut gjennom
de trange korridorene og ned i festningens indre.
Det var lenge siden Jostein Hamrekors hadde hatt noen form for
mosjon, så han pustet tungt under vekten av bylten. Kjartan Kongsvenns
blod rant nedover ryggen hans og lå som en smal stripe bortover den
smale korridoren.
Nede i fangehullene banet de vei inn i ett av de innerste av fengelshullene,
hvor bylten veltet over på en strekkebenk.
Grimm Varøye hørte at de kom.
Han var vokter for fangehullene og blant jobbene hans var det å få
dem som hadde brutt med dronningens vilje til å angre.
Han likte ikke jobben sin, men våget ikke annet.
- Varøye! ropte Hulda Rigorsdatter.
Han tok et forsiktig skritt frem fra skyggene og kastet et lydig blikk
bort på pinebenken. Det var han som sveivet mens dronningen lyttet til
hyl, bønner om nåde og rygghvirvler og ledd som ble løftet ut av sine
fester.
Dette var ett av de redskaper dronningen likte best.
- Ja, min dronning, sa han ydmykt.
Hulda Rigorsdatter studerte ham.
- Du skal nå tjene meg og mine, Grimm Varøye!
Grimm Varøye kastet ett blikk på bylten, som han så inneholdt et
legeme, bare at han ikke visste om den som var i den andrte enden av
sverdet var dødt eller levende.
- Som dronningen befaler! sa han.
Blikket han flakket mellom bylten, Jostein Hamrekors og blodet
som rant utover steingulvet.
- Det blir en ny orden på Ragnareid, sa hun,og fortsatte: Fra nå av
318