Untitled - Tomo Trading

- Han er en svak og pysete gud, freste hun.
- Hans motpol, som også er en mektig og kraftig gud er det ikke, sa
ringen.
- Hvor mektig?
- Mektigere enn alle, og trenger en tjenerskare.
- Og hvem er så denne guden?
- De kaller ham for Lucifer, svarte ringen.
Hulda Rigorsdatter hadde hørt om guden Lucifer, kalt Satan blant
Kvitekrists følgeskare. Hun visste også at de viste ham ærefrykt.
Historiene som kom inn fra Vesterled fortalte at vikingene som valgte
å underkaste seg Kvitekrist mistet lysten til å krige. De følte plutselig
en vemmelse over det å hugge ned forsvarsløse menn og kvinner som
bare sto rett opp og ned og ventet på å bli drept. De ynket seg foran
vikingene som stormet mot dem og kalte på Kvitekrist ved navn.
- Herre Jesus! ropte noen.
- Halleluja! skrek andre.
... og så kastet de seg med ansiktet mot bakken.
De samme historiene fortalte at frykten for Lucifer overskygget alt
annet. Ydmykt og salig bøyde de sine hoder og blottet nakkeroten for
at øksen skulle treffe når den falt.
- Halleluja, lød dødsropet.
Det Hulda Rigorsdatter visste var at det var Kvitekrist som rådet i
Vesterled, og at det var Satan de fryktet. De ville heller synge seg inn
i døden enn å stå ansikt til ansikt med Satans vrede.
Med en slik tro skulle hun alltid klare å gjenåpne Hels porter og stå
som dronning, tenkte hun, og mente dermed at Odin ville beskytte og
holde sin hånd over henne.
- Faldnir kan ikke få et nytt liv, konkluderte hun for første gang.
- Det er ikke Odin du skal tilbe, hvisket ringen.
- Odin forrådte oss!
- Odins tid er over!
- Lucifer! Kunne hun leve i hans lys?
I sitt indre øre kunne Hulda Rigorsdatter fremmdeles høre bønnene
fra presteskaren som hyldet henne. Bare tanken på det fikk blodet til å
bruse i årene hennes.
For Hulda Rigorsdatter steg spenningen og til slutt lå hun badet i
svette. I sitt fantasibilde ble hun atter en gang båret opp på maktens
tinde og ga henne en fornyet. en føling med hvordan det ene ordet -
Makt - virket inn på henne.
310