Untitled - Tomo Trading

Hulda Rigorsdatter elsket å føle hvordan ringen uttrykte sitt pulserende
liv. Hun trakk av dens varme og levde på dens kraft. Det ville ta tid;
men til slutt skulle hun råde over sin lille verden og ringen ville være
hennes følgesvenn. Om natten var det flere som kalte på henne. Hun
forsøkte å sove, men klarte det ikke. Ringen arbeidet med hennes sjel.
Arveretten var hennes. Om bare hun ville gi etter.
Båndene Hulda Rigorsdatter hadde til Gråvidda var sterke. Hun var
datter av Rintzglir og følte at heksedømmet inne i Gråviddas kjerne var
en del av henne.
- Gråvidda huser ditt hjem! Faldnir er din arverett. Du må gjenvinne
ditt presteskap, hvisket ringen.
Drømmen om en egen presteskare ble bearbeidet uavbrutt. Tankene
hennes kunne ikke slippe taket, dag som natt, og inne i henne vokste
det frem et håp.
Hulda Rigorsdatter ble mer og mer sikker i sin sak, at ringen ville
gi tilbake det hun en gang hadde hatt.
Du må være fri til å gjenreise Faldnir, var en del av budskapet.
- Du er for stor til å leve i Kongsvenns skygge, hvisket ringen.
Heksen Karnir satt like urørlig. Hun visste at hun holdt på å trenge
gjennom til Hulda, men ringen grep forstyrrende inn.
Bare den ville slippe taket den hadde på henne.
Hulda Rigorsdatter ga fra seg et fortvilet sukk. Hvordan kunne livet
ha vært om Rigor Svarte hadde levd? Kunne hun ha reddet Faldnir fra
undergang?
I Ragnareid var det Kjartan Kongsvenn som var konge og hun var
dronning; men det var ikke nok. Det hun trengte var friheten til å bygge
sitt rike som hun selv ville ha det.
Bare da ville det atter en gang være plass til ånden som var skapt i
Faldnir.
- Om bare noen ville lytte! skrek det inne i Hulda Rigorsdatter.
- Riket bør være ditt, og ditt alene, hvisket stemmen.
Hulda trykket ringen til brystet. De usagte ordene ga næring, drømmer
fikk nytt liv. Kjartan Kongsvenn; det var han som kastet skyggen
som ga avmakt. Skulle hun kaste sin egen glans og få det til slik at også
hun ble lagt merke til, måtte hun sette seg opp mot ham.
Så var det en ting som var sikkert: Valhalls guder ville ikke tillate
det. Et liv som Hels tjener ble begravet med Zork. Heksen Karnir
lukket øynene. Den selvlysende kulen sluknet og trettheten ség over
308