Untitled - Tomo Trading

- Dette er mitt, sa hun til seg selv men samtidig var hun ved full
visshet om at det å stå som herskerinne over Ragnareid ikke var nok.
Vissheten om tiden som hadde gått, plaget henne også.
I ett svøp hadde Rasmus Rødskjegg rassert Faldnir og knust viljen
til en presteskare om å tjene henne. I tillegg hadde han drept hennes
far.
Siden hadde Hulda Rigorsdatter forsøkt å blåse nytt liv i sine drømmer
om det som dengang var.
- Faldnir, hvisket hun.
Bare det å si navnet ga henne fornyet styrke.
- Faldnir. Lyden av ordet ga varme.
Hulda Rigorsdatter gjentok det:
- Faldinr!
Hvor hun hadde savnet det. Hun hadde nært frem en besettelse av
at Faldnir skulle bli like helt, men var i ferd med å tape viljen til å leve
for drømmen. Nå, med ringen rundt fingeren, vokste gamle skygger
frem av intet og tente nytt håp. Hvor det kom fra visste hun ikke, men
det skapte en spenning som fikk blodet til å bruse gjennom blodårene
hennes.
Kunne hun noensinne få den del av livet sitt tilbake?
Hulda Rigorsdatter holdt ringen opp mot lyset, og ba en stille
bønn.
- Måtte alt bli som dengang!
- Å herske! hvisket stemmen inne i henne.
- Var det mulig å gjenreise en svunnen tid? spurte hun.
- Drømmer får en til å leve! hvisket stemmen.
Hulda Rigorsdatter syntes at det var ringen som snakket til henne,
men slo tanken fra seg.
Håpet måtte ikke dø og i sin nye eier følte ringen hvordan gamle
drømmer ble vekket til liv. Den ville bli hennes styrke.
- Se på meg, hvisket ringen.
Hulda Rigorsdatter klarte ikke å løsrive blikket. Steinen i ringen
åpnet seg og, som et øye, så den på henne. Et mykt tåkeslør fløt i ringens
indre, og det var akkurat som om det kalte på henne. Den ville dele
hennes drømmer.
Det Hulda Rigorsdatter ikke kunne vite var at øyet som var plassert
i ringen var ekte nok. Det tilhørte Zork, det siste bindeleddet til Faldnir.
For skyggen som bevegde seg i ringens indre, var Hulda Rigorsdatter
Zorks siste håpe om noensinne å få gjenreist det tempel som engang
306