Untitled - Tomo Trading

Kjartan Kongsvenn tok hånden til seg igjen, grep om ringen og lirket
den av.
- Få den!
Kjartan Kongsvenn rakte den til henne.
Hulda Rigorsdatter tok imot ringen, holdt den opp mot lyset og ble
betatt av steinen som sto opphøyet i det edle metallet. Hulda ble overfalt
av en trang til å eie den, og tredde den på en egen ringfinger.
Den passet!
Hun fikk knapt tid til å reflektere over at Kjartan Kongsvenns fingre
var korte, butte og tykke, og at hennes var lange og delikete. Ringen
passet likevel.
- Jeg tar den! sa hun bryskt og snudde ryggen til.
Kjartan Kongsvenn ble stående midt på gulvet med munnen på halv
gap.
- Satans kvinnfolk, var de to ordene som hveste ut mellom tenne
hans.
Men så besinnet han seg.
- Et øyeblikk med fred for det hersens kvinnfolket er kanskje verdt
en ring, tenkte han med seg selv.
Hulda Rigorsdatter holdt hånden opp mot sollyset og betraktet på
ringen. Det matte metallet vekket minner hun møysommelig hadde
begravet. En gang tidligere hadde Hulda Rigorsdatter kjærtegnet et
kaldt metall, et armbånd. Den gang kunne det trekke på gudenes vilje,
og hun behersket det.
- Kunne det være det samme metallet?
Som prestinne i Faldnir hadde Hulda Rigorsdatter, en gang, rådet
over en hel presteskare. Hun husiket fortsatt følelsen av ekstase som
kom med det å kunne bestemme over liv og død.
Hulda Rigorsdatter hadde ikke tall på alle de nettene hun hadde
ligget våken og verket etter makten hun hadde hatt.
Hun ville tilbake til det som hadde vært, men klarte det ikke. Alt
var borte.
Nå opplevde hun at det var noe merkelig med ringen. Den vekket
ikke bare et higen etter makt, men samtidig ga den næring til hatet hun
bar på.
- Rasmus Rødskjegg! freste hun.
Hulda Rigorsdatter gikk opp i utsiktstårnet på festningen og så utover
Ragnareid.
305