Untitled - Tomo Trading

- Ja, det er akkurat hva jeg mener.
- Hva er det du mener?
- At alt er hjernespinn. At trolldommen vi opplever er noe som er
inne i oss, og at dersom vi overser det, vil det opphøre å eksistere.
- Hvordan får du dette til å rime, Rasmus?
- Jeg har ikke tenkt igjennom alt, men at dette er hva jeg er kommet
til.
- At Vesterlund, Tåkeskaret, Faldnir, Zork og alt som rører seg mellom
himmel og jord er bilder som er plantet i fantasien vår.
- Noe slikt.
- For meg var heksen som jagde etter Hulda og Isengard var virkelige
nok. Jeg tror at du tar feil, sa Kjartan Kongsvenn.
- Du får ha din tro, jeg er i ferd med å miste min.
Kjartan stanset opp og studerte sin venn.
- Jeg ser hva seg ser, sa han.
- Og jeg må videre. Jeg skal, tross alt, hjem.
De tok hverandre i hånden.
- Farvel, Kjartan.
- Farvel, Rasmus.
Da Kjartan Kongsvenn kom inn i tronsalen igjen, sto Hulda Rigorsdatter
midt på gulvet med hendene godt plantet i siden, og ventet på ham.
- Jeg så deg nok! utbrøt hun.
- Han er min venn, sa Kjartan Kongsvenn.
- Han drepte min far!
Kjartan Kongsvenn forsøkte å si at det var Zork som ble drept, men
var det ett budskap som ikke ville nå igjennom, var det dette. Han hadde
prøvd i to samfulle år å få henne til å forstå det, men innså at han ikke
villle klare det.
- Han brakte i det minste Skar tilbake! sa Hulda.
- Den står nede, sa han spakt.
Hulda Rigorsdotter fikk på øye på ringen.
- Hva er det? utbrøt hun.
- En ring.
- Hvor har du fått den fra?
- Rasmus ga den til meg.
- Få se!
Kjartan Kongsvenn holdt motvillig frem hånden.
- Gi den her!
304