Untitled - Tomo Trading

Slik opplevde han at hver stjere inneholdt sjelen til generasjoner av
folk som hadde forlatt jorden før ham.
Sett ovenfra, fra Midtgard, hang jorden som en dusblå kule i det
sorte intet som var universet. Solen var plassert i sentrum og sto som
en rødglødende kule som kastet sine stråler ut i verdensrommet. Lys
og varme badet planetene på en måte han heller ikke helt hadde forstått
tidligere.
For dem som greide å se skyggene som beveget seg mellom stjernene,
ville de ha oppdaget at Midtgard var en hel og fullkommen verden
i seg selv. På en og samme tid var den virkelig, og den var en del av det
sorte intet. Rundt seg så Kong Reit både fjell og daler, åkre og enger.
Lenger ute, men likevel nært, så han stedet som ble kalt Valhall.
- Det må være Valhall, var blant de siste av hans bevisste tenker.
Også det så ut som om det hadde vært der i evig tid.
Han så også Odin, høvdingen som menneskeheten kalte for Gud.
- Men de er jo alle guder, tenkte Kong Reit, og ble forvirret.
- Vi er alle guder i vår egen rett, sa en stemme til ham.
- Hvem ... hva ... hvor?
- Hva har vi her?
Det var Guden Loke som talte til ham.
- Jeg er ...
- Du er Reit og er av kongelig ætt. Du er en kongsperson.
Kong Reit visste med ett hvem ham sto overfor. Han hadde hørt om
guden Loke, og visste å frykte ham. Han mente også at han fikk øye på
Odin, som også svevde som en formløs sky, i dette store intet.
- Der! sa Reit.
Han fikk også øye på to svarte ravner.
- Det er Hugin og Munin, Odins øyne og ører, sa Loke.
- Så slik er Valhall, konstaterte Kong Reit.
Rundt seg så han både fjell og daler, og en frodighet han aldri hadde
ant eksisterte.
I hans eget rike var alt både grått og trist.
Her var alt så veldig annerledes. Det virket som en luftspeiling av
ett eller annet slag.
- Der er Valhall, sa Loke og slo ut med den ene armen på en måte
som gjorde at den tok hele horisonten i sitt favn.
- Er det ikke ...? spurte Reit og pekte på en diger hall som var plassert
i en avkrok inne blant noen fjell.
- Der også ...!
30