Untitled - Tomo Trading

- At du ikke kan skru tiden tilbake.
- Jeg er fortsatt min egen herre og bestemmer over mitt liv, sa Rødskjegg
bestemt.
Alvekongens øyne smalnet.
- Det er skjebnen som har ført deg hit og du er ikke herre over dens
veier.
- Hva mener du at jeg ikke kan forandre på skjebnen?
- Den er gitt, en gang for alle, svarte Alvekongen.
Var det én ting Rasmus Rødskjegg nektet å bøye seg for, så var det
at andre skulle herske over livet hans.
- Mitt liv er mitt eget, og jeg tar det derfra, sa han.
- Du er fortsatt den utvalgte, Rasmus Rødskjegg.
Rasmus Rødskjegg følte at han var blitt misbrukt nok, og at han var
klar til å dra. Han kjente at sverdet satt i sliren, men han registrerte ikke
at det var «Blodhiger». Det syltynne, smale sverdet han hadde arvet
Gudleik Lokeson var også ført bort.
Han registrerte heller ikke at armbåndet var borte.
- Kom, sa han, - Før meg ut av denne evindelige skog og før meg
tilbake til Ragnareid!
- Skal bli, sa Alvekongen og foldet hendene. Han holdet dem foran
seg, som i en bønn og da han åpnet dem, åpnet det seg en bred sti som
førte ut av skogen. Samtidig løftet Alvekongen den ene hånden, åpnet
den, og kastet et glinsende pulver opp i luften.
Rasmus så hvordan de små selvlysende støvpartikklene lettet fra
hånden hans, betraktet dem mens de hang i luften, og oppdaget at de
låste blikket hans da de drysset nedover hodet hans. Det Rasmus Rødskjegg
ikke så var at de la seg på øyelokkene hans, og lukket dem.
Han sov.
Sammen med søvnen ble store deler av hans opplevelser i Vesterlund
blottet fra hans hukkommelse.
- Da han våknet, et knapt sekund senere, sto Alvekongen fremdeles
ved siden av ham og han pekte på stien.
- Den vil føre deg tilbake til Østvikyr, sa han.
Rasmus Rødskegg steg atter en gang opp på ryggen til Skar og
hesten begynte å gå fremover.
Det var ingen annen vei å gå, enn fremover.
Idet Rasmus Rødskjegg nærmet seg Vesterlunds grense mot Ragnareid,
fikk han et glimt inn i tiden som hadde stått stille. Han ante imidlertid
298