Untitled - Tomo Trading

under Vesterlund, og til det samme stedet der ringen en gang var blitt
skapt.
Mens Rasmus Rødskjegg fulgte Alvekongen innover i skogen bet
han seg merke i at trærne ble større, frodigere og at den spesielle formen
for stillhet som rådet under trekronene kom tilbake.
Den ga ham en dyp følelse av trygghet.
- Her, sa Alvekongen, og pekte på foten til et stort tre.
Rasmus Rødskjegg steg ned av hesten, gikk bort og satte seg under
treet. Skogbunnen var myk. Han lente seg tilbake, og følte hvorden en
indre ro krøp innover ham.
Atter en gang hørte Rasmus Rødskjegg hvordan stemmene lekte i
skogen, og at han atter en gang var omgitt av de små alvene. Idet Zork
ble tatt hånd om, krøp de frem fra sine skjulesteder og atter en gang
blendet seg med skogens skygger.
Det som forundret Rasmus Rødskjegg mest var hvordan tiden
hadde en tendens til å stå stille. At han brukte lang tid på hver eneste
bevegelse. Skulle han rekke ut en hånd, var det som om det tok en liten
evighet. Det samme gjaldt for hvert skritt han tok. Det var det samme
med måten dagene avløste hverandre.
Alt føltes om det krevde en evighet av tid.
Rasmus Rødskjegg lukket øynene og ség ned i en dyp og uforstyrret
søvn.
Mens han sov ble armbåndet tredd av håndleddet hans og båret ned
i verkstedene dypt under Vesterlund.
Det skulle dele skjebne med Zorks etterlevninger.
Søvnen til Rasmus Rødskjegg varte helt til den dag da alvekongen kom
bort og vekket ham.
- Nå, kan du vende hjem, Rasmus Rødskjegg, sa han.
Alvekongens blikk var åpent og øynene milde.
Rasmus Rødskjegg var friskere og mer uthvilt enn han kunne
huske.
Han kunne imidlertid ikke huske at han hverken hadde drukket eller
spist.
- Her, i Vesterlund, er ting ved sin evighet. Mat og drikke trenger
du ikke, sa Alvekongen.
- Du leser fortsatt mine tanker, sa Rasmus Rødskjegg.
- Men nå er tiden inne, til at du kan dra.
- Jeg brenner inne med en hel rekke spørsmål, sa Rasmus.
- Det er bare å spørre, og du skal få svar.
296