Untitled - Tomo Trading

Så fikk de øye på sverdet.
Bylten Rasmus Rødskjegg hadde over hesteryggen utstrålte både
kulde og ondskap og sverdet som stakk opp fra bylten dirret lett.
Den levde!
Vinden reagerte momentant. Den løftet seg opp fra skogbunnen,
raste oppunder trekronene igjen og slo nedover mot bakken igjen. Den
virvlet opp støv, pisket det bortover, slik at alveflokken måtte lukke
øynene. Samtidig trakk mørke skyer innover Vesterlund, stengte solen
ute og et torden rullet i det fjerne.
Guden Loke hadde våknet til at hans rike var i fare, at Rigor Svarte
var dør og at Zork levde.
Alvene forsvant ned i skogens underjordiske ganger, og var borte. Et
mørke, fulgt av en ny og mer intens stillhet, la seg over Vesterlund.
Rødskjegg satt urørlig. Han våget knapt puste. Alt var så forskjellig
fra den verden som hadde hjemsøkt ham i sine mareritt.
Så, rett foran ham dukket det opp et kroket gammelt vesen. Rødskjegg
stirret inn i et par lysende øyne. Det var ingen vanlige øyne, de
hadde alder, makt og visdom.
Det var Alvekongen i egen person.
- Velkommen til Vesterlund, Rasmus Rødskjegg, sa han.
Så gjenkjente Rasmus Rødskjegg mannens ansikt og han husket
stemmen.
- Det er du som har bragt meg hit!
- Det er armbåndet som har bragt det hit, sa alvekongen.
- Og dette er Gudleik Lokesons verk?
- Gudleik Lokeson har ikke adgang til disse skogene, svarte alvekongen.
- Så hvorfor er jeg her da?
- Fordi at du har fullført din oppgave. Du har drept Zork og bragt
armbåndet tilbake til den verden hvor det egentlig hører hjemme.
- Er jeg ferdig nå? spurte Rasmus Rødskjegg.
Inni seg husket han kulden, marerittene, møtet med døden og hvordan
kampen om Ragnareid hadde tæret på kreftene hans. Viljen til å
kjempe videre var nesten borte.
- Ikke helt, sa alvekongen.
- Jeg orker snart ikke mer dette, tenkte Rødskjegg.
Med en trett hånd grep Rødskjegg tak i den svarte bylten og slengte
den over hodet på hesten, slik at den landet ved Alvekongens føtter.
Den traff bakken med sverdspissen først, slik at bylten ble spiddet til
293