Untitled - Tomo Trading

Så, endelig, løftet Zork armbåndet opp av bakken og tok et skritt
tilbake.
- Nå! sa han.
Jordens indre adlød. Ildregnet stoppet, varmen trakk seg tilbake til
Helheimens rike; og de siste restene av svoveldampen forsvant.
Presteskapet, som sto på god avstand, knelte i andektighet.
- For varmt, Rasmus Rødskjegg? ropte Zork idet han løftet armbåndet
høyt over hodet.
Inne fra fjellene, som lå som Gråviddas ytterste grense mot Grellandet
ble vinteren vekket av sin dvale. Isgards ryttere ble tvunget til
hest for å ri i armbåndets ærend.
- Kom! hvisket Zork og strammet grepet om armbåndet.
Vinteren slo ned fra den skyfrie himmelen. Først som kom den som
et underkjølt regn som la seg som is over festingen. Vinden, som også
adlød armbåndet, kom ulende inn og presset isvannet inn mellom fuger
og sprekker i murene, og gjorde at hele ble innkapslet i et tykt lag med
blåis.
- Kaldt nok! Rasmus Rødskjegg? hvisket Zork.
I to samfulle døgn holdt ypperstepresten armbåndet hevet over hodet.
Kulden fortsatte å trekke inn i festningens indre.
- Nå, Rasmus?!
Først da ble armbåndet senket og trolldommen brutt. Idet Zork
tredde armbåndet innpå armen igjen kom solen frem og isen tok sakte
til å smelte.
Tiden var inne.
Zork gikk frem, og presteskaren reiste seg.
Alle sto like tause.
Aldri hadde det vært så stille i Ragnareid som akkurat da.
Den tunge porten til festningen ble åpnet.
- Kunne noe ha overlevd?
Det var en som hadde. Inne på gårdsplassen satt Rasmus Rødskjegg
på Skar og ventet. Det lille sverdet holdt han hevet høyt over hodet.
Zork, som gikk frem mot hovedporten for å hente sitt bytte, bråstanset.
- Hvordan kunne noe ha overlevd! tenkte han.
I et forvirret og ubesluttsomt øyeblikk så han ned på armbåndet og
ristet på hodet. Det var akkurat som det var noe han forsøkte å huske.
Da han løftet hodet igjen, var det allerede for sent. Rasmus Rødskjegg
hadde sporet den digre hvite hingsten og kom stormende ut gjennom
288