Untitled - Tomo Trading

- Da gjør vi det, svarte Rasmus Rødskjegg mildt.
Kjartan tok sin kvinne, lempet henne over skulderen, og bar henne
ned på gårdsplassen.
Med det samme Kjartan Kongsvenn forlot tronsalen gikk Rasmus
Rødskjegg opp på festningemurene og klatret videre opp i utsiktstårnet.
Presteskaren omringet hele festningen.
- Yppersteprest!! skrek Rødskjegg.
En liten, tykk skikkelse steg frem fra en klyng med menn som sto
ved hovedporten og stilte seg opp ved foten av hengebroen.
- Jeg hører deg, Rasmus Rødskjegg, kom svaret.
Stemmen var hul og kald. Mannen lignet Rigor Svarte, men Rasmus
Rødskjegg visste at det var Zork.
Jostein Hamrekors sto ved hans side.
- Det er meg du vil ha! ropte Rasmus Rødskjegg.
- Sverdet og din sjel! lo ypperstepresten tilbake.
- Så la de andre gå fri! sa Rødskjegg.
- Som du vil, de er mine likevel, lød svaret.
Rasmus Rødskjegg gikk ned fra tårnet og ned på gårdsplassen.
Han tok den hvite hingsten til Hulda Rigorsdatter, Skar, og satte seg
på hesteryggen.
- Nå, sa han til Kjartan Kongsvenn.
De tunge portene til festningen ble slått opp og hengebroen ble
senket. De som sto på utsiden så bare at åpningen ble større og større,
og ventet utålmodig på å kunne storme inn å innta den siste bastionen
i riket som en gang hadde vært Ragnareid.
Da hengebroen var nesten nede så de to ting.
Den ene var Rasmus Rødskjegg som satt på den digre hvite hingstgen,
men det gikk ikke opp for dem at Kjartan Kongsvenn, som knelte
ved han side, holdt en diger bue mellom hendene.
Hva de heller ikke kunne se var at Hulda Rigorsdatter var bundet
til en hest som sto salet og klar.
Både Zorks og Jostein Hamrekors sine øynene var naglet til Rasmus
Rødskjegg. Ingen av dem så at Kjartan Kongsvenn trakk buen og at
pilen ble løsnet, i retning Jostein Hamrekors.
- Bare du og jeg, ropte Rødskjegg.
- Det er deg jeg skal jeg ha, rullet Zorks latter, men det ble avbrutt
av et hvesende skrik fra mannen som sto ved hans side.
Pilen hadde truffet Jostein Hamrekors i halsen, revet over luftrøret
285