Untitled - Tomo Trading

flate, landsbyer var plyndret, og de som hadde satt seg til motverge lå
døde. Alt var stille. Fuglekvitter og skogens lyder var borte. Kvinner
sørget over sine menn, og barn gråt. De som ikke var blitt drept, var blitt
lemlestet. Til og med små barn og gamle folk var blitt hugget ned.
Faldnirs skygge beveget seg mot Ragnareid.
Flere ganger fikk stanken av ferskt blod og død fikk Rasmus til å
stige ned fra hesten, og å brekke seg.
Ettersmaken av spy brant i halsen.
En gang, da mellomgulvet hev etter å komme opp i halsen, senket
Rasmus Rødskjegg blikket og stirret rett inn i øynene på en liten gutt
som sto og betraktet ham.
Gutten hadde et brukket ben, og det sto i en umulig vinkel.
- Ikke drep meg, tryglet gutten.
- Deg er jeg ikke kommet for å drepe, sa Rasmus Rødskjegg.
- Hvem er du da? spurte gutten.
- Mitt navn er Rasmus Rødskjegg.
Guttens ansikt lyste opp og han brøt frem i et smil.
- Deg har jeg hørt om! sa han.
- ... og?
- Du er vår konge!?
- Kjartan Kongsvenn er konge over dette landet, sa Rødskjegg
- Det er du som skal hevne oss og redde våre hjem, sa gutten.
- Jeg skal ta livet at Rigor Svarte og Jostein Hamrekors.
- Er det de som har gjort dette? spurte gutten og pekte på de smuldrende
ruinene av det lite hus
- Ja, svarte Rasmus Rødskjegg.
- Da vil jeg følge deg, sa gutten.
- Dessverre, sa Rødskjegg.
- Fordi jeg er krøpling?
- Nei, fordi at du skal huske denne dagen og bruke det til å bygge
et nytt hus. Fordi at du må bruke alle dine krefter til å dyrke mark, så
og å høste. Det er bare slik landet kan bli sterkt igjen.
- Men jeg er fortsatt krøpling, sa gutten.
- Men ditt liv kan bli like helt, hvisket Rasmus, og steg opp på
hesteryggen igjen.
For første gang var Rødskjegg i baktroppen og det var Faldnir som
førte fanen. Han bøyde hodet.
- Hjelp meg. Gi meg styrke, hvisket han.
Han visste ikke om bønnen ble hørt, om det var Vesterlund eller
280