Untitled - Tomo Trading

satte.
- Død over Rasmus Rødskjegg! ropte de.
- Stille! skrek Rasmus Rødskjegg for annen gang samtidig med at
han rev Gudleik Lokesons sverd opp av sliren og holdt det foran seg.
Først da ble det stille. Alt ble som frosset i tid.
- Du må til Ragnareid, hvisket stemmen som hele tiden hadde arbeidet
inne i ham.
Rasmus Rødskjegg så seg omkring.
I tåkehavet var det noe som manglet, noe som ikke stemte. Han
forsøkte å huske tilbake til marerittene.
Sakte gikk det opp for ham, at kulden han hadde følt for stedet ikke
var der. At sjelen til kvinne som lå på offerpallen var fremdeles urørt.
Han skulle føres tilbake i tid, og få gjennomleve det hele.
- Hvorfor? spurte han seg selv.
- Fordi at du skal vite, sa stemmen som arbeidet inne i ham.
- Hadde Zork allerede tatt sitt, eller var det noe mer!? spurte Rødskjegg
seg selv.
Rasmus Rødskjegg steg ned fra hesten og gikk bort til offerpallen.
Han tok sverdet og begravde den i det blodet og strøk det bortover
den digre steinhellen. Det hvite stålet freste idet det kom i berøring
med blodet. Lyden av fresing skar gjennom stillheten og skrudde ham
tilbake i tid. Samtidig steg det en sky av damp fra sverdets overflate.
Den samlet seg og tok sakte form av en kvinne. Sjelen manglet, men
hun sto der like hel.
Hun forsøkte å snakke til ham.
- Beist! utbrøt Rasmus Rødskjegg og tenkte på udådene som var
begått av Rigor Svarte og hans presteskare.
Det Rasmus Rødskjegg fikk se var det som hadde skjedd, og det var
Alvekongen som førte visningen.
Det var et fjell av en kappekledd mann som holdt et grep om kvinnen.
Han løftet henne, hev henne opp på offerpallen og tjoret henne fast. En
ring av kappekledde menn sto og så på. Rigor Svarte sto litt på avstand,
urørlig, nesten som skåret i stein.
- Hun skal sitte ved Odins side! sa mannen som hadde bundet henne
til offerpallen, og Rasmus Rødskjegg syntes at han gjenkjente stemmen.
Rigor Svarte tok et skritt frem, tok av seg armbåndet, la det på kvinnens
bryst. Deretter kjørte han hånden sakte ned gjennom ringen og
278