Untitled - Tomo Trading

Et dempet svar lød fra bak huset.
Med lange målrettede skritt gikk han ut.
- Eldgjær.
- Ja.
Hun løftet hodet og stirret på ham. Blikket manglet varme.
- Jeg drar, sa han.
- Hvor? spurte hun. Kinnene hadde farve, og magen bulte svakt
under klærne.
- Til Faldnir.
- Hvorfor? Spørsmålet kom svakt og usikkert.
- For å drepe.
Eldgjær sto stille. Det glimtet i øynene hennes. Var det frykt?
- Rasmus.
Han tok et skritt frem.
- Ja?
Stillheten var som en mur. Han visste ikke hva han skulle si. Heller
ikke hun hadde ord.
- Drep ham! sa hun.
Rasmus Rødskjegg forsøkte å finne et ord, men fant det ikke. Han
bare snudde på hælen og gikk.
- Rasmus?
Han stoppet. Det var stemmen, måten det ble sagt på.
- Vær forsiktig.
Han snudde seg halvt og så på henne. Et eller annet sted, dypt inne,
glødet det. Hadde han endelig nådd frem?
- Vær forsiktig, Rasmus, og kom tilbake.
Da visste han det. Tiden hadde slått en sprekk i skallet hennes. Endelig
var han sikker på at han kunne nå inn til henne. Han trengte bare
tid.
- Ja, Eldgjær, jeg skal være forsiktig.
- Takk.
Han tok hesten i tømmene og ledet den bort. Så stoppet han og kastet
et siste blikk over skulderen. Eldgjær sto som han ønsket å huske henne.
Høy, rank, og alene. Blikket gled nedover den fine kroppen hennes, og
stanset ved magen.
- En sønn, tenkte han.
Han var nå i full visshet om at han måtte drepe Rigor Svarte for at
Faldnirs grep om Østvikyr skulle løsne. Han måtte frata Rigor Svarte
armbåndet og skaffe det et nytt hjem. Han visste at dette var den eneste
276