Untitled - Tomo Trading

- Om bare de nattlige stemmene ville gi fred!
Men marerittene fortsatte.
Alvekongen fortalte ham at Rigor Svarte hadde inngått sin pakt med
Zork og at Zork hadde inntatt Faldnir.
Rødskjegg forsøkte å skyve problemet fra seg; men Alvekongen
ville ikke gi tapt.
- De få gangene Rasmus trodde at han sov, følte han at han ble løftet
fra sengen og ført over Vesterlund.
- Du må drepe, Zork, Rasmus!
Eldgjær kom inn til ham, stilte seg ved sengen, og så ned i det herjede
ansiktet.
- Du må gjøre noe, Rasmus!
Hun følte for ham, men våget ikke berøre ham.
- Jeg vil ha vårt barn, Rasmus, hvisket hun, men ordene hennes
nådde ikke inn til ham.
Det var Alvekongen som førte kontroll med Rasmus Rødskjegg
hjerne. Det var han som fylte ham med løpende oppdateringer på hva
som skjedde i Faldnir, og han ville ikke slippe taket. Hvis Rasmus
Rødskjegg bare hadde hørt henne, sett mildheten i ansiktet hennes og
lest fortvilelsen, ville alt annet ha vært bagateller.
Rasmus Rødskjegg strittet imot.
Endelig en morgen, da solen sto høyt på himmelen, og etter å ha kjempet
en hel natt med stemmene som hjemsøkte ham, klarte Rasmus Rødskjeggg
å reise seg fra sengen.
- Dette må ta slutt! sa han og la hodet i hendene og gråt. - Jeg vil
ikke være konge, jeg vil ikke være kriger. Jeg vil ha mitt liv tilbake.
- Faldnir og skyggene som brer seg over riket, tillater det ikke,
Rasmus.
- Jeg har drept nok, hvisket han.
- Du må drepe en gang til, eller selv bli drept! sa Alvekongen.
Rødskjegg husket hvert ord. Og trettheten overmannet ham til slutt,
og så brast det.
- Dere har vunnet! skrek han.
Raseriet ulmet. Han hadde gitt etter. Med omhu tok Rasmus Rødskjegg
sverdet til Gudleik Lokesons og spente det rundt livet.
Krigeren i ham hadde våknet, og han likte følelsen.
Hvor var Eldgjær?
- Eldgjær!?
275