Untitled - Tomo Trading

Om det var en som hatet sin mann, var det Mia Stiansdottir.
Det var ikke bare at han slo, denget og nedverdiget henne, dag som
natt, men han bespottet henne som et usselt kryp blant mennesker.
Hun hadde lært seg til å hate ham.
Han forsto det ikke.
Det at han valgte å følge Odin og Odins veier, var for henne som
en befrielse. Han kunne vende alle sine uforfylte forventinger mot en
Gud, og det passet henne bra.
Nå, da hun oppdaget at Mia Stiansdottir var blitt borte, var også
Eldgjær begynt å innse at det ikke bare var Rigor Svarte som rådet
grunnen i Faldnir, men at han også var ansvarlig for utarmingen av
Østvikyr.
- Rasmus, sa hun.
- Hva?
- Jeg tror deg, innrømmet hun.
Problemet var at Rasmus Rødskjegg ikke evnet å lytte til henne. Helt
siden Rasmus Rødskjegg våknet etter sine nattetreff med Alvekongen,
hadde hun vært urolig for ham, men innså at stemmene bare fortsatte å
jage på ham og at de fortalte om ondskapen som var i ferd med å sive
ut fra Faldnir og legge seg utover Østvikyr.
- Du er den eneste som kan stoppe den, sa stemmene.
En ny natt og atter en gang forsøkte Rasmus Rødskjegg å lukke
øynene, men klarte det ikke. Han forsøkte å stenge stemmene ute, men
klarte ikke det heller.
- Det er ikke min kamp! ropte han ut i ren desperasjon.
Nå var det Eldgjær som gikk til ham.
Hun satte seg på sengekanten, bøyde seg over ham og sa:
- Du må gjøre noe!
Rasmus Rødskjegg hørte henne, men ordene sank ikke inn. Han
hadde gitt fra seg ansvaret til Kjartan, det var han som hadde som oppgave
å forsvare riket. Om bare de nattlige stemmene kunne plage ham
istedenfor. Rasmus hadde sitt eget liv å pleie. Han hadde en Eldgjær
han måtte vinne tilbake, og heller ikke det var lett.
- Jeg skal ha barn, sa hun.
- Du skal ...?
Nå, attpåtil var Eldgjær med barn, og det var hans.
Rasmus Rødskjegg ble glad, men hadde ikke krefter til å vise det.
Det var deres barn, og det skulle bli kimen til en ny lykke. Han var
sikker på at det ville bli en sønn.
274