Untitled - Tomo Trading

tidligere hadde han opplevd en slik kraft i sjelene han slukte, og tilskrev
det til at kvinner hadde en kraft som på lang vei overgikk den til menn.
Derfor var heller ikke nedverdigelsen av å bli fôret for Svartes hånd så
tung å bære.
Men hver sjel ga ny næring til hatet han dyrket.
For Zork var det bare én ting sto mellom ham og et evig liv, og det
var armbåndet som satt rundt Rigor Svartes håndledd.
Med at han ble offret den ene kvinnelige sjelen etter den andre, kom
Zorks krefter fort tilbake. Det var også derfor at han fattet sin beslutning,
om å gjenerobre hele sitt rike.
Også Rintzglir var borte, så han brygget på en drøm om at også
Gråvidda skulle ble hans.
Først måtte han gjøre Rigor Svartes sjel til sin egen. Han måtte ha
tak i armbåndet, men for å bære det, trengte han Svartes legeme.
Han innså at, med Rigor Svartes legeme, ville han samtidig få
kontroll over presteskaren, dens kvinner, og han ville bli sterk nok til
å innta Ragnareid.
Atter en gang skulle Zork regjere.
Som kronen på verket, skulle han fullbyrde Rigor Svartes drøm
om å skape et evig rike. Det handlet om å knuse Rasmus Rødskjegg.
Som konge ville Zork alltid kunne trekke på ny, frisk livskraft. Deretter
kunne han gjenerobre Vesterlund, som var hans egentlig mål.
Tiden var inne. Zork hadde gjenvunnet sine krefter, var helt restituert,
og følte at han sterk nok til å gå til angrep på Rigor Svarte. Denne gangen
var det ingen tynn og gjennomsiktig skygge som gled ut av hullet i
fjellveggen innerst i Tåkeskaret, men en tykk skygge som hadde form
av en alvelignende mann.
Denne gangen stanset ikke Zork opp ved offerpallen, men fortsatte
inn mot kjernen i det som var blitt det nye Faldnir. Han gled opp mot
den ene langveggen på tempelet, fortsatte rundt på forsiden og gled
under døren og inn i den støre hallen.
Zork hadde bestemt seg for at han var sterk nok til å gjøre et forsøk
på å gjenvinne det han en gang hadde tap.
Rigor Svarte, ypperprest i Faldnir, satt i sitt høysetet og sov med
munnen på vid gap.
Lydløst gled Zork bortover det kalde steingulvet og kom seg opp bak
ypperstepresten, og gjorde seg klar. Det stinket fortsatt troll av Zork,
272