Untitled - Tomo Trading

- Et enkelt bytte, tenkte Zork. En bit av den saftige sjelen, og han
ville få sitt gamle liv tilbake.
Sakte gled han i stilling, og gjorde seg klar til sprang.
Rigor Svarte åndet inn nattens mørke. Han drømte om sin egen
storhet da han plutselig kjente den sure eimen av troll. Rigor Svarte
spratt unna og snudde seg. Dypt inni mørket ante han omrisset av et
legeme. Det sto oppreist, lyste av ondskap og kald død. Han var sikker
på at det kom fra Zorks rike.
- Hvem går? spurte han høyt. Stemmen hans dirret i nervøs spenning.
Skyggen svarte ikke. Den bare krøket seg ned, og kom nærmere.
Skrekkslagen holdt Svarte frem den ene armen og blottla armbåndet.
- Forsvinn! skrek han.
Et kaldt blennende lys løftet seg fra armbåndets flate, skar ut gjennom
mørket og slo ring rundt Rigor Svarte, dens herre og mester. Først
da stanset skyggen. Den krøket seg ned, og begynte å trekke unna.
Rigor Svarte besinnet seg.
- Kunne det være Zork? tenkte han.
- Vent! ropte han så.
Hjernen til Rigor Svarte arbeidet med lynets hurtighet. Hva kunne
få skyggene fra riket i jordens indre til å trekke helt inn til Faldnir? Han
hadde armbåndet, og var trygg. De kunne ikke røre ham; men kunne
han bruke dem?
- Hva tvinger deg hit? ropte Svarte inn i mørket. - Trenger du næring?
Nye sjeler?
- Kunne han vinne Zork over? tenkte han videre.
Rigor Svarte hadde sin presteskare og han trengte hver eneste
mann.
Rigor Svarte hadde samtidig fått et problem med kvinnene hvem
sine menn valgte å trekke inn til Faldnir for å love ham evig troskap.
Kvinnene var blitt et problem.
Med at hans datter var forsvunnet og da Rintzglir var død, innså
Rigor Svarte at han fortsat trengte hjelp.
Han måtte få ondskap til å yngle.
En pakt med Zork kunne gi ham den endelige styrken han trengte
for å angripe Ragnareid. Drømmen om storhet hadde allerede funnet
sin form. Den endelige hevn over Rasmus Rødskjegg var innen rekkevidde.
Zork trengte sjeler og hva mer passende enn sjelene til brysomme
269